MØT DEM: Etter blomstertoget fyltes byen med blomster. Det vi kan gjøre nå er å fylle nettstedene med motytringer til hat og aggresjon. Foto: Benjamin A. Ward
MØT DEM: Etter blomstertoget fyltes byen med blomster. Det vi kan gjøre nå er å fylle nettstedene med motytringer til hat og aggresjon. Foto: Benjamin A. WardVis mer

Nettet lukker seg

Skal vi bekjempe ekstremisme må vi orke å benytte motytringsfriheten.

Det var ingen som så Anders Behring Breivik i tide, ingen som oppdaget at han systematisk planla sitt blodbad. Problemet er ikke bare at Politiets sikkerhetstjeneste ikke stoppet ham. Det er også at ingen andre oppdaget hvordan han tenkte, ingen som kunne prøve å snakke ham på bedre veier. Han hadde lukket seg inne i et rom fritt for motforestillinger.

Det gutterommet hadde internettilgang, med tilgang på all informasjon vår humanistiske kultur kan tilby. Det hjalp ikke. Uten noen som insisterte på å motsi ham, oppsøkte nødig Breivik motforestillinger til sin private virkelighet. Han gikk til den% informasjonen og den argumentasjonen der han mente å finne støtte for sitt syn.

Internett er rikt på nettsteder, men det betyr ikke bare at vi alle blir klokere. Det betyr også at vi alle kan holde oss trygge, inne i vår egnen informasjonsboble. Bobla der alle er enige med oss, debattfora der vi jager hverandre fram mot stadig skarpere spissformuleringer. Kommer noen inn med et annet syn, glefses det. Motforestillinger er uønsket.

I vår kom en viktig bok ut i USA. «The Filter Bubble: What the Internet is Hiding From You» er skrevet av Eli Pariser. Han begynte på boka da han oppdaget at Facebook ga ham oppdateringer fra hans venner på venstresiden oftere enn fra de bekjente han hadde på høyreside i politikken. Facebook kjente ham, kjente hans interesser, og filtrerte: Programvaren ga ham mest nytt fra dem de regnet med at han var mest interessert i: Dem han var enig med.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så oppdaget Pariser at søkemotoren Google slett ikke er et nøytralt leksikon. Tvert imot. Google vet noe om hvem du er, og for å betjene deg best mulig regner den seg fram til hvilken %informasjon du sannsynligvis er på jakt etter.

Dette er nyttig. Det er derfor vi bruker Google. Men det betyr også at dersom to forskjellige mennesker med to forskjellige profiler søker på samme begrep vil de få forskjellige svarsider.% Ingen vet hvordan Google ranker eller vekter. Oppskriften er en forretningshemmelighet.

Filtrering er svært praktisk dersom du er på jakt etter eksospotter til Ford Anglia-er fra sekstitallet. Men effekten er mer problematisk hvis du søker etter politisk informasjon eller meninger. Vi kan ende opp i lukkede systemer, der våre søk hele tida forsterker tidligere valg. Internett blir ikke lenger et vidt åpent landskap, det er en stadig trangere korridor.

Det finnes noen milliarder nettsteder, men de færreste av oss oppsøker mer enn unntaksvis flere enn ti. Vi foretrekker å lete der vi allerede er kjent. Og vi liker å treffe kjentfolk. Slike som er enige med oss. Internett gir oss muligheten til å isolere oss sammen med %meningsfeller, til å lukke ørene for andre stemmer og meninger.

Til sitt «manifest», stjal Breivik bare tekst fra dem han var enig med. Han deltok i debatter anonymt. Men der alle er enige, blir meningene raskt mer ekstreme, i en mannjevning om å si det klarest og tøffest. Og de som deltar anonymt, har færre hemninger enn dem som bærer ansvar for eget navn. 

Noen argumenterer for at anonym nettdebatt kan være et gode, siden man da får luftet ut aggresjon. Men spørsmålet er hvor mye av den aggresjonen som kommer nettopp fra statusen som anonym. Anonymitet gir skribenten vern, men skaper usårbarhetsfølelse, en trygg% destruktiv sone.

Det er ikke vanskelig å finne sterkt islamofobe nettsteder med aggressiv språkbruk. Representanter for de samme meningene finner man også i avisenes debattfelt, riktignok sjelden under fullt navn. Dette er en gruppe mennesker med en sterk følelse av% ikke å bli hørt. Men å bli hørt er et tvetydig begrep. De er ikke frustrert over ikke å bli lyttet til, de er frustrert over at andre ikke er enig med dem, gjør som de sier. De %vil ikke bli motsagt, de vil bli %applaudert. Derfor søker de også lukkede rom med meningsfeller.

Skal vi prøve å forebygge% andre tragedier, er det kanskje der vi bør begynne: Ved nettopp å lytte på dem. Oppsøke nettstedene deres. Og motsi dem. Gjerne rolig og vennlig, men klart. Vi må orke å bruke vår motytringsfrihet når vi ser farlig aggressiv argumentasjon. Vi overtaler neppe den vi debatterer med, men vi kan gi %leserne av slike nettsteder annen informasjon enn den de selv %oppsøker. Den trenger de. Det vet vi nå.