INGENTING Å SKJULE: Josh Harris forkynte at alle i fremtiden ville vise seg frem på nettet. Han levde som han forkynte. Historien om hans vekst og fall fortelles i den fascinerende dokumentaren «We Live In Public».
INGENTING Å SKJULE: Josh Harris forkynte at alle i fremtiden ville vise seg frem på nettet. Han levde som han forkynte. Historien om hans vekst og fall fortelles i den fascinerende dokumentaren «We Live In Public».Vis mer

Nettets Nostradamus

«We Live In Public» er en fascinerende dokumentar om farene ved å være for tidlig ute.

|||FILM: Iblant tenker jeg at det er fint å være en etterdilter. At det foretrukne må være å oppdage et fenomen eller en trend omtrent samtidig som alle andre, og ha noen å dele det med. I stedet for å ankomme festen fire timer for tidlig, og stå der slukøret med et glass stadig dovnere musserende i hånden.

I forkant
Iblant, eller nærmere bestemt etter å ha sett Ondi Timoners Sundance-vinnende dokumentar «We Live In Public», tenker jeg at det virker direkte vondt å ligge i forkant.

Ikke i forkant på den måten at du begynner å gå med åpen skjorte med synlig bh under, og kan tenke fornøyd at du er den eneste på bussholdeplassen som vet dette er cutting edge høst/vinter 2010, mens alle de andre rundt deg bare tror du er mildt sinnsforstyrret.

Men i forkant på den måten at du ser på den siste utviklingen innenfor informasjonsteknologi, trekker de riktige linjene mellom de riktige punktene og rundt 1993 uttaler at i fremtiden vil vi se tv på internett, og at mengder av mennesker vil være villig til å oppgi store mengder personlig informasjon og forflytte intimsfæren drastisk for å være forbundet og synlige i den nye verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Streaming
Det gjorde Josh Harris, som er gjenstanden for fascinasjon i «We Live In Public». Harris, supernerd, dot.com-gründer og ensomt, uelsket barn, la seg opp en formue på tidlig nittitall.

Pengene brukte han på en tv-kanal med programmer som skulle streames over internett, og, i 1999, på det grensesprengende prosjektet «Quiet», der en gruppe newyorkere gikk med på å bo døgnet rundt i et slags gratis kjellerhotell der de ble filmet døgnet rundt, og filmene ble distribuert på nettet.

Stengt av politiet
Et problem var at bredbånd på dette tidspunktet ennå ikke var ansett som en menneskerett, og at prosjektene ikke kunne nå så bredt ut som planlagt. Et annet var  Harris' ubehagelige mangel på empati og bruk av mennesker som labrotter - hotellet inkluderte en skytebane og et forhørsrom der mennesker med påviste mentale lidelser ble utsatt for en behandling som må ha brakt dem stadig nærmere sitt indre stup.

«Quiet» ble stengt av New York-politiet i januar 2000, men Harris hadde bevist poenget: At mennesker gladelig gir opp fundamentale rettigheter for å føle at de blir sett og verdsatt, gjerne av så mange som mulig.

Suggererende
Timoner har fulgt Harris i femten år, fra de ville festene i dot.com-rus på sent nittitall, til han nå lever blakk og ettersøkt i eksil i Etiopia, uten så mye som en iPod.

Den mørke, nesten flimrende dokumentarfilmen veksler, iblant for fort og flyktig, mellom intervjuer med Harris' familie og forhenværende venner og migrenefremkallende klipping i takt med harde basslinjer, i nittitallets foretrukne musikkvideostil. Montasjen er suggererende, men slitsom, særlig på grunn av Harris' ikke ubetydelige intensitet.

«We Live In Public» er likevel et oppsiktsvekkende portrett av en uavhengig og steil visjonær som ikke bare var født ti år for tidlig, men som også ble felt av sin egen forfengelighet, isolerte oppvekst og ønske om å imponere sin mor. For det gjelder avantgarden som det gjelder alle andre: De er, når det kommer til stykket, bare mennesker.