Sårbare menn:  - På nettet kan menn som sliter med eget selvbilde, slippe fri fra sine komplekser, og i en vellykket flukt fra sorg, sårbarhet og utilpasshet, ta igjen for latterliggjøringen av fordums tids utgåtte machoidealer, skriver kronikkforfatter.  Foto: Dagbladet
Sårbare menn: - På nettet kan menn som sliter med eget selvbilde, slippe fri fra sine komplekser, og i en vellykket flukt fra sorg, sårbarhet og utilpasshet, ta igjen for latterliggjøringen av fordums tids utgåtte machoidealer, skriver kronikkforfatter. Foto: DagbladetVis mer

Netthatets ideologiske Viagra

Netthets: Kan hatefulle ytringer leses som maskulinitetskompleksenes argumentasjon, og framveksten av voldelig ekstremisme slik avsløres som den radikaliserte machokulturens tragiske motmæle til feminismens paroler?

Meninger

«Rasistiske ideologier er nesten alltid også kvinnefiendtlige og antifeministiske», hevder den britiske filosofen Jane Clare Jones. Hun har studert Anders Behring Breiviks manifest, og finner tydelig tegn til at kvinnehatet gjennomsyrer hans ideologi i like stor grad som islamofobien og hatet mot muslimer. Er i så fall dette unikt for det høyreekstreme tankegodset kasuset Breivik sakset sine ideer fra?

Forrige uke måtte Nettavisen stenge sine kommentarfelter, under nyheten om Hadia Tajiks innstilling til vervet som nestlederkandidat i Arbeiderpartiet. Tajiks posisjon til å bli en av Gahr Støres nærmeste fortrolige, og hennes status som toppolitiker, kvinne og muslim, medførte «stygge, og usaklige kommentarer, samt at debatten sporet av». På ett av Breiviks mange favoriserte nettsteder, det islamkritiske document.no, er talen klar og tilsynelatende umoderert, der Tajiks posisjon som hardtarbeidende kvinnelig politiker levnes liten troverdighet; Tajik framstilles som «en curlingsten som kommer sigende mot målet mens alle koster veien for harde livet».

I kommentarfeltet heter det at «hun er helt uten substans», og at det med Hadia Tajik i posisjon er «duket og gjort klart for en ny runde med snikISlamISering» (sic.). Hennes verv i justiskomiteen hevdes sågar å ha en konspiratorisk agenda, der hun som «kulturmuslim» med enkelhet vil kunne gi politisk støtte til jihad og innføring av sharia. Som kvinne, er dessverre ikke Hadia Tajik alene om å måtte bære skylden for alt som er råttent i feministstaten Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om vi vender tilbake til Jane Clare Jones studier av 22. juli-terroristens nettpubliserte manifest, skisseres det for et kvinnehat med et tydelig ideologisk prefiks. I Breiviks uttalte antifeminisme, med belegg hos den antimuslimske dommedagsbloggeren Fjordman, legges det til grunn for at det siste århundrets kvinnefrigjøring, er direkte årsak til et brått forfall i den rene europeiske kultur. Kvinners nyvunne fokus på karriere har medført et demografisk kollaps, og slik Breivik ser det, resultert i det Vestlige patriarkatets fall. - Et feminisert Europa som har lagt seg på ryggen, vidåpent for muslimsk massediaspora og islamsk kolonisering.

I Breiviks penn, er det kvinnens emosjonalitet og medfølelse, som per automatikk får henne til å svikte Europa, slik det feminine følelsesregisteret gjør kvinnen mer vennligstilt overfor multikulturalismen. Eller sagt med kommentarfeltets vokabular; «hun er helt uten substans». Om hun samtidig tilbys en innflytelsesrik samfunnsrolle, for ikke å si politiske verv, treffer dritten virkelig vifta, skal man tro Breivik og hans meningsfeller på nettet.

I enhver mannlig ideologi er nemlig feminismen opposisjonelt utfordrende til forestillingen om biologisk nedfelte- og rettmessige forskjeller, og den naturbestemte orden som avgjør menns historiske fortrinn til posisjon. Om ikke kvinnen knebles, vil hennes delaktighet til sjuende og sist skjære hodet av den gudegitte patriarkalske dominansen. «Menn er ikke menn lenger», påstår Breivik, de er gjort til emosjonelle nikkedokker, og i realiteten redusert til det svakere kjønn. Imens lusker skikkelser som Jihadi-John stadig rundt i browseren.

Det kanskje mest iøynefallende ved den høyreorienterte idéplattformen Breivik befinner seg på, er at den i stor grad preges av det samme logiske rationale, som islamistisk ekstremisme, der de i hver sin ende av det ideologiske pendelsvinget framstår som nært beslektet. De favner begge om ideer om en opprinnelig ren- og høyverdig kultur, de er begge fundamentalt mot likestilling, og de bærer begge fanen med trusselen om gjenreisningen av en overordnet urmaskulinitet, enten det er snakk om et hvitt «Fortress Europa» eller det utopiske kalifatet «Khilafah». - En felles pervertert forestilling, der omverdenens aksept, og kvinners- så vel som andre menns anerkjennelse og beundring, avhenger av patriarkalsk styrke og mannlig voldspotensial - alt pakket inn og begrunnet i påstanden om ideologisk ekthet og enerett til universell definisjonsmakt. Et ensartet brorskap tuftet på maskuline egenskaper, så som aktiv, modig, potent, sterk og framfor alt dominant.

For en forbigått betahann, kan de hatefulle ideologiene slik fortone seg som fristende redningsplanker mot feminismens brottsjø. Fra mannehulens ensomme krypt, ligger forbrødringens motmæle bare et par tastetrykk unna. Reiseplanleggeren til Syria likeså.

På nettet kan menn som sliter med eget selvbilde, slippe fri fra sine komplekser, og i en vellykket flukt fra sorg, sårbarhet og utilpasshet, ta igjen for latterliggjøringen av fordums tids utgåtte machoidealer. Internett ble således aliaset- og cyber-selvet Andrew Berwicks fødestue, der den mislykkede forretningsmannen Anders Behring Breivik, skulle iscenesette seg selv som revolusjonær ridderjustitiarius.

Den gjentatte projiseringen av ham selv avbildet som uniformert hevner, satt direkte i tidslinje til korsfarerne, og legenden om de undertallige spartanernes heltedåd ved Thermopylae, ble Breiviks identitetsbyggende- og altoppslukende entreprenørskap. En selvhjelpsstrategi kunstig bygget på en fantasi, om når som helst å kunne forlate sine kjødelige- og intellektuelle begrensninger, idet han fullt og helt logget seg på sin ønskede identitet.

I min masteravhandling, Ekstremismens argumentasjon, har jeg funnet flere retoriske- og ideologiske skjæringspunkter mellom ytringer gjort av høyreekstreme aktører, og ytringer fra radikale islamister. Der det ideologiske pendelsvinget henger i ro, forenes nettets mørke i spørsmålet om kjønn. I et feministisk tilsvar til kommentarfeltets hatefulle diskurs, klandres jeg derfor gjerne for å være uten substans.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook