Brynjulf Jung Tjønn er 20 år og alllerede redaktør for sitt eget nettforlag. Jung-forlag publiserer tekster fra kjente og ukjente skribenter.
Jung Tjønn skriver også egne ting, og har vært i kontakt med flere forlag:
- Akkurat nå har jeg inne et romanmanus til vurdering, forteller Jung Tjønn som er bosatt i Bergen.
Denne måneden fikk Dagbladet inn flere tusen dikt, og juryen valgte å framheve to vidt forskjellige kandidater, og ba leserne si sin mening. Et klart overtall stemte på Jung Tjønns dikt.
Her er diktene med påfølgende kommentarer fra juryen:
Farge
Skrevet av Brynjulf Jung Tjønn
Og så skulle jeg gi deg en farge
Jeg skulle plante en blå frakk i deg
og bære deg ut på tunet
vaske en himmel ut av håret ditt
og legge meg tett inntil hjertet ditt
og lytte:
Et traktorhjul
En brennende låve
Og skogen like bak
Juryens kommentar:
Eit originalt og konsentrert dikt med brå og uventa overgangar.
Det er ei røyst her som snakkar på ein samstundes naturleg og gåtefull måte. Lesaren får sterke språklege og visuelle opplevingar, men må sjølv gjera eit viktig arbeid for å fylla ut og fatta kva slags situasjon diktet snakkar om. Dei nyskapande uttrykka er fulle av moglege retningar for forståing. Men det er noko intimt og dramatisk i bileta som overtydar også der ein ikkje «forstår».
Slutten set i gang nye sterke ting og skapar perspektiv i biletet.
:
Reven overrasker isen (og Elvis)
Skrevet av Bjørn Malmåsen
Intro: Elvis Aaron Presley døde IKKE på Graceland, men i et islagt vann i Telemark en oktobernatt i 1977.
Dette skjedde:
På isen står Elvis med magen bar
og undres hvor mange valker han har
i krattet står reven og trimmer mustasjen
med en hammer han fant bak bussgarasjen
Reven ser Elvis, paljettene blinker
i nattmånelyset står stjernen og vinker
reven tar hammeren, går ut på isen
sleiken til Elvis flagrer i brisen
De er så triste, Elvis og reven
'kongen' vil gråte, hytter med neven
'Love me tender! - kyss meg i ræva!
Folk ville le om jeg gikk hen og dæva!'
Reven tar hammeren - banker i isen
inne på land ringer folk til polisen
drakten til Elvis blir blytung av vannet
reven blir trist da han hører ham banne
Elvis og reven slår følge i døden
isvannet tar fra dem pusten og gløden
i dødsøyeblikket tar Elvis rundt reven
knuger den klissvåte pelsen med neven.
Juryens kommentar:
Heilt frå den flotte vrien på ein tradisjonell songtittel, gjennom introen som suverent omskapar verda og historia etter sitt eige behov, slik diktinga kan gjera, og til den tragiske slutten der dei to fiendane møter ein felles lagnad, held teksten lesaren si interesse ved like gjennom eit friskt og visuelt språk og gjennomført underhaldande bruk av rim og rytme. Det syng av denne teksten, slik det skal i eit dikt om Elvis.
Det er også tydeleg at det nytter lite å vera berømt amerikanar når den norske raudreven dukkar opp bak bussgarasjane i Telemark. Det meiner juryen at ein bør merke seg.
Lyst til å diskutere?
