New Adventures In HI-FI

R.E.M. kommer akkurat når vi trenger dem mest. Albumet «New Adventures In HI-FI» er tidløs rock av beste «Automatic For The People»-kaliber uten at den egentlig er i nærhet av den skiva.

R.E.M. har på en finurlig måte nesten klart å lage en kombinasjon av de beste skivene sine siden 1983-debuten «Murmur». 14 spor har Michael Stipe, Peter Buck, Mike Mills og Bill Berry sydd sammen mens de var underveis på turné. Klassikerne er innspilt i pauser, under oppvarming, live og i innleide stunt-studios. Dermed sier det seg sjøl at alt som kan minne om polert fikling er unngått. Åpningslåta «How the West was won and where it got us» er Stipe-lyrikk av snodigste merke, melodien er kontrollert ballade-psykedelia før Stipe dukker ned fra skydekket og lar oss flyte med. Kommersiell kvalitet med atonale utslett, både atypisk og typisk R.E.M. «Wake Up Bomb» er rett-på-Rainmakers-rock med et sugende orgel og den beste intensiteten fra «Monster». «New Test Leper» er en vaiende og jordnær reise tilbake i tid med små Byrds-drypp. «Undertow»: skrudde lyder, messende Stipe om tro, håp og hykleri. «E-Bow The Letter» med Patti Smith, stemmen fra undergrunnen, på gjestevokal. Kalde slør i hjernen, må bare høres. «Leave», her har faen hakke meg Neil Young vært på et UFO-besøk. «Departure», moden rock'n'roll'n som gjør at den ikke lenger står på lista overtruede dyrearter. Drivende enkel i all sin storhet. «Bittersweet Me»: Stipe forfører med piskesnert i stemmen og Peter Bucks vinnende gitarsprang. «Be Mine», utrolig hvordan en karakteristisk stemme, enkle gitarhugg og en tamburin kan bygge opp en låt. «Binky The Doormat»: R.E.M-gjennomsitt. «Zither»: instrumental jamsession. «So Far, So Numb» - denne kommer til en hitliste nær deg, travende rytme og «Murmur» og de fire rockeungene i sitt ess. «Low Desert»: saftige Buck-riff, tøff så det holder. «Electronic» kan sikkert brukes mot bandet, men det er ikke mange som lager et punktum så varsomt og melodiøst vakkert som akkurat R.E.M