New age på Hjerkinn

Hit til Hjerkinn fjellstue kom han altså, Aasmund Olavsson Vinje, sommeren 1860, og det er hans nærvær som i dag, snart 140 år seinere gir den gamle kongeveien liv.

Ja, vi er klar over at her har ferdes mange slags folk: Pilegrimer vandrende og lengtende på vei til Hellig Olavs skrin i Nidaros, danske og svenske konger som skulle få kongskrone på, gruvegeseller og fjellbønder, og mange andre også.

I vår tid er det særlig moderne pilegrimer som har satt sitt preg på veien ved å plassere smakløse kors av både tre og kleberstein langs faret. Det lukter av nyfrelse og pilegrimsturisme, og bryter klart både med veiens patina og med dens oppgave å være et bindeledd mellom denne verdens daler. Veien til himmelrike får andre enn norske bønder ha ansvaret for, og Vinje ville ha ledd seg skakk om han hadde opplevd vår tids påtrengende hellighet.

Men her gikk han da med Malene fra Folldalen som synes disse fjellene var heslige fordi de var nakne og grå, og hverken bar korn eller gras. De utenlandske reisende som alle ropte ut hvor fagert alt var, måtte være «galne» alle sammen. «Hu, her er audt og fælt stygt og audt her,» sa hun. Vinje ga henne rett i det, på sin underfundige måte, og både grastustene på veien, gravrøysene langs kanten etter døde vandrere, og de fjerne skimtene av Snøhetta får et skinn av hans magiske underfundighet. Ikke et eneste av de reisebrev, reportasjer, artikler, bøker og dikt som er gytt ut over disse rabbene og fjellstuene etter ham kan måle seg med hans klassiske «Ferdaminne frå sumaren 1860». Ordene hans gir fortsatt veien et stenk av den usminkede fortid den fortjener.