Foto: Elliot Lee Hazel
Foto: Elliot Lee HazelVis mer

Anmeldelse: Interpol - «Marauder»

New York-indien lever fremdeles

Interpol holder fremdeles koken der andre falmer.

«Marauder»

Interpol

4 1 6

Rock

2018
Plateselskap:

Matador / Playground

«Interpol er fremdeles på et godt og inspirerende sted»
Se alle anmeldelser

ALBUM: New York-trioen Interpol er åpenbart ikke tilhengere av fiffige og nymotens studioverktøy. Deres sjette plate, «Marauder» er spilt inn på analog tape. På gamlemåten med andre ord.

Man må kanskje ha et trent øre for å oppdage nyanseforskjellene, men det handler nok også vel så mye om tankesettet - det autentiske og organiske er viktig for Paul Banks og hans makkere.

Interpol er et band som alltid har tatt seg god tid med sangene sine. Selv om tempoet er hakket mer «oppe» her, får groovene og akkordrekkene rikelig med tid til å jobbe seg inn i transeland. Og når vi først snakker gitar – det er det mye av den sorten her. Vegger av støyende gitarer fyller «Maroder» fra perm til perm.

I følge Banks er det en plate om spenningen mellom det å erkjenne sine egne mangler og en spirituell oppvåkning. Lyst, anger og det å være impulsiv og sånn. Interpols underfundige tekster får en ekstra snert av Banks uttrykksfulle klang og særegne fraseringer. Hør bare på det «febersyke» avslutningssporet, «It Probably Matters», hvor skakke gitarmelodier skaper en følelse av uro under Banks komfortable vokallinjer.

«Stay in Touch» gir en tilsvarende følelse av rastløshet som underbygges av den maskinelle rytmefiguren og den kvernende bassgangen.

Åpningssporet «If You Really Love Nothing» viser bandet i andre enden av skalaen. Lett slentrende, oppstemt og behagelig iørefallende. Sammen med «The Rover» sender den tydelige beskjeder om at gjengen fremdeles husker hva som gjorde debuten, «Turn On the Brigh Lights», til et monument innen New York-indie/post-rock.

Man kan argumentere for at «Marauder» er noen låter for lang. Den er åpenbart ikke like revitaliserende som de tidlige platene i den snart 20 år lange karrieren. Men som et hyggelig postkort fra en epoke hvor deres daværende scene-venner i dag sliter med å holde fasongen, er Interpol fremdeles på et godt og inspirerende sted.

Det er jo noe å ta av seg hatten for, det også.