REGNBUENEKT: NFF nekter å fly regnbueflagg. Men er det i det hele tatt kontroversiellt lenger?
Foto: © Mimsy Møller / Samfoto
REGNBUENEKT: NFF nekter å fly regnbueflagg. Men er det i det hele tatt kontroversiellt lenger? Foto: © Mimsy Møller / SamfotoVis mer

NFF, fotball og homofobi

NFF kunne gått i bresjen for arbeidet mot homofobi. I stedet har de laget flere problemer for seg selv.

Meninger

NFF er i ferd med å pådra seg hva eksperter på markedskommunikasjon kaller et omdømmeproblem. Denne uka er det kommentarene til FIFA-skandalen som provoserer mange, i forrige uke var det at de nektet Brann å bruke regnbueflagget som hjørneflagg i 16. mai-kampen. Jeg skal her si noe om den sistnevnte saken, og om hvorfor arbeidet mot homofobi er spesielt viktig i fotball.

Det er lett å forstå at fotballen vil forhindre at alle mulige politisk-ideologiske budskap skal få invadere arenaene. Dette var NFFs begrunnelse for at Brann fikk avslag. Men kampanjen mot homofobi er ikke et hvilket som helst spørsmål. Det er et problemfelt hvor fotballen lenge har vært akterutseilt. Fotballens styrende organer har derfor en opplagt forpliktelse til å gå i bresjen for økt toleranse.

En vanlig versjon av fotballens nyere historie er omtrent som følger: Fram til omtrent 1990 var det et spill som appellerte til samfunnets lavere sosiale lag, med de konsekvenser det hadde for idealer om maskulinitet, både blant spillere og på tribunen. Dette var de tøffe guttas sport, de som likte damer og øl.

Men fra omtrent 1990 ble også fotballen en del av den moderne underholdningsindustrien, som gjorde de beste spillerne til popstjerner og publikum til konsumenter i stedet for bråkete supportere fra storbyenes ghettoer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel hersker fortsatt en betydelig nostalgi på vegne av fotballen slik den var før den falt i hendene på kommersielle TV-kanaler, sponsorer og Sepp Blatter. På 70-tallet var engelske fotballspillere ekte menn, i dag er de pyser, skrev VGs sportskommentator Knut Espen Svegarden på twitter i vinter. Dette synspunktet er utbredt både blant publikum, journalister og delvis også forskere.

Mange, som Svegarden, begeistres lett av den tradisjonelle fotballens verdier og ethos. Den var — i hvert fall i den nordeuropeiske tradisjonen — kjennetegnet av disiplin, pågangsmot og offervilje. Den representerte et lett tilgjengelig underholdningsprodukt for publikum, og la grunnlaget for stabile by- eller lokalsamfunnsidentiteter.

Deler av dette bidrar fortsatt til å gi mening til fotballen for svært mange mennesker, selv om ungdommer fra for eksempel Sørlandet oftere enn før velger Manchester United og Barcelona som favorittlag fremfor Start. Fotballen i denne forstand handler om kameratskap, fellesskap og følelsen av å kjempe for noe som er større enn en selv.

Medaljens potensielle bakside er at gruppefølelsen som felles verdiorienteringer og praksisformer skaper, samtidig kan gjøre rammene trange for folk som avviker fra denne normen. Satt på spissen var fotball tidligere, både på banen og på tribunen, et spill som var tilpasset verdi- og livsmønstrene til den mannlige, hvite og heteroseksuelle arbeiderklassen.

Selv nostalgikerne blant oss bør glede seg over at hudfarge blir stadig mindre relevant for vurderingen av spillere i vår del av verden, og over at kvinnefotball gradvis oppnår økt aksept. Arbeidet fotballen har lagt ned for å gjøre kulturen mer tolerant overfor etniske minoriteter og kvinner har historisk sett ikke vært spesielt imponerende, men mye har skjedd de siste 20-30 årene.

Kampanjer som «Gi rasismen rødt kort» er i dag anerkjent av de aller fleste. At rasisme var et problem i fotballen er velkjent, men hjulpet av generelle prosesser i retning av økt toleranse har fotballen etter hvert blitt en aktiv støttespiller i arbeidet for inkludering, i hvert fall i vår del av verden.

Mange vil mene at fotballen i vår del av verden også er i ferd med å kvitte seg med homofobi. Tendensen går utvilsomt i retning av økt toleranse. En undersøkelse i Storbritannia tyder for eksempel på at et overveldende flertall av fotballsupportere vil akseptere homofile spillere på eget lag.

På tross av dette finnes det knapt åpent homofile fotballspillere. Dette kan ha minst to årsaker: For det første er det grunn til å tro at homofile spillere frykter konsekvensene av å stå fram. For det andre skal vi ikke se bort fra muligheten for at ungdom som var usikre på sin seksuelle identitet forlot fotballen lenge før de var aktuelle for noe A-lag. De erfarte det kanskje ikke som et miljø som passet for dem.

Vi skal huske at det bare er 15 år siden den engelske landslagsspilleren Graeme Le Saux ble mobbet og hetset både av mot- og medspillere og av publikum med henvisning til en påstått homofil legning, til tross for at han både var gift og hadde barn. Hvorfor? Fordi han var en av ytterst få spillere i engelsk toppfotball med akademisk bakgrunn, og han distanserte seg fra den den sterkt machoorienterte drikke- og dameprat-kulturen som på den tiden fortsatt dominerte i mange klubber. Dette ble selvsagt lagt merke til, og bidro neppe til å friste spillere som faktisk var homofile til å stå fram.    

Mot en slik bakgrunn er det vanskelig å forstå at NFF skal være så firkantet overfor enkle, men symboltunge markeringer som å bruke regnbuefargene på hjørneflagg. Begrunnelsen er en (feilaktig) tolkning av FIFAs regelverk om at selve banen skal holdes fri for kommersielle og politiske budskap av noe slag.

Vi kan, for systematikkens skyld, skille mellom tre typer slike budskap. For det første kommersielle, som har til hensikt å promotere en bestemt sponsor. Slike budskap omkranser i dag enhver arena, og også spillerne bærer drakter som i bunn og grunn kan forstås som reklameplakater. Mer interessant er det at vi også har eksempler hjørneflagg med reklame. På Bærums hjemmekamper er de forsynt med logoen til en kunstgressleverandør. Er det et mindre alvorlig regelbrudd enn en kampanje mot homofobi, og hvorfor?

For det andre kan budskap være politiske og inngå i en kamp om beslutninger i kontroversielle spørsmål. Det er i utgangspunktet en god idé å holde disse på armlengdes avstand fra idretten. Det forhindrer ikke at NFF så sent som i 2013 brukte en landskamp til en politisk kampanje. 6. september, like før valget, spilte Norge en viktig VM-kvalifiseringskamp på Ullevaal mot Kypros. I forbindelse med valget skulle Oslo-velgerne også si ja eller nei til at byen skulle ta sikte på å bli søkerby til vinter-OL i 2022. Under denne kampen var den ene kortsiden (som var tom for folk) dominert av store bannere som propaganderte for Ja i folkeavstemningen, og store deler av pausen ble brukt til å formidle samme budskap. For meg som tilskuer ødela det langt på vei hele opplevelsen, selv om Norge vant kampen.   

Men for det tredje er enkelte budskap så allmenne at de knapt er kontroversielle. Kampanjen «Gi rasismen rødt kort!» er som nevnt et eksempel på dette. Budskapet har selvsagt et politisk innhold, men i motsetning til i OL-saken er det knapt er noen som legitimt kan mene at det er kontroversielt. I stedet fungerer budskapet som en påminnelse til spillere, trenere og publikum om å reflektere over hvordan vi bør regulere oppførselen vår i samsvar med verdier vi alle deler.

På samme måte er det med kampanjen mot homofobi. Selvsagt finnes homofobi, men alle aktører i fotballen er enige om at det er ødeleggende for en inkluderende idrett. Derfor er slike symbolske markeringer potensielt viktige som enkeltstående synliggjøringer av et problemkompleks som lenge har fulgt fotballen.

NFF må på sin side, og for sitt eget beste, lære seg å håndtere regelverket på en mer fleksibel måte. Basert på ny informasjon om FIFAs regelverk har de nå signalisert at de vil gjennomgå sitt eget regelverk. Men tenk så mye mer goodwill de kunne fått om de allerede i utgangspunktet hadde erstattet regelrytteri med sunn fornuft, spesielt i et spørsmål hvor fotballen fortsatt har betydelige utfordringer.