Ni år på sju hav

- Jeg er i hvert fall ikke sponset av Kværner. Lyrikeren Bjørn Aamodt sier dette uten verken bitterhet eller det motsatte. Han konstaterer det bare, lakonisk. Jeg har nettopp spurt ham om det er sant at han ble trukket i lønn da han for et par år siden måtte gå ut i arbeidstida for å motta Oslo Bys kulturstipend i Rådhuset.

- Jeg ble trukket tre timer i lønn, bekrefter han. - Det samme skjedde for så vidt da jeg fikk Gyldendals legat. Jeg er egentlig bare glad til, så kan ingen beskylde meg for å ha mottatt støtte fra det holdet.

Bjørn Aamodt (53) har jobbet skiftarbeid på Kværners verksted i Lodalen i 19 år. Ingen av arbeidskameratene har holdt ut lenger enn ham med vekslingen dagskift, kveldsskift, nattskift hver tredje uke. Men Aamodt har ikke et vondt ord å si om selve arbeidet som kranfører.

- Jeg liker fysisk arbeid. Jobben er helt ok. Verkstedet er bra. Det er kjekke gutter jeg jobber sammen med. Jeg er egentlig ikke særlig sosial av meg, ut over den nærmeste familie. Arbeidssituasjonen er min måte å være sammen med andre mennesker på.

- Men nå skal Kværner legge ned?

- Det som skjer med Kværner er så fælt at jeg helst ikke vil snakke om det. Man bruker gladelig 50 millioner kroner på å sende en gjeng med pappagutter jorda rundt på en seilbåt. Men i år trakk man tilbake støtten på 14 000 kroner til pensjonistenes årlige busstur til Danmark. Det er på et så lavt nivå at jeg ikke orker å ta i det. Det er ikke engang noe Trafalgar, det er et Waterloo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bjørn Aamodt skriver og utgir dikt med den samme tålmodigheten som han bruker når han murer et steingjerde rundt huset sitt på Nesodden. Han ødsler verken med ord eller stein. Fem diktsamlinger siden 1973; den nyeste, «Anchorage» utgis i disse dager og fikk strålende kritikk i Dagbladet sist søndag.

- Boka er en hyllest til kameratene fra de åra jeg var på sjøen, fra 1962 til 1971. Da ble jeg akterutseilt. I Porsgrunn. Jeg har vært akterutseilt både her og der, men dette var siste gang.

- Ble det mange båter på ni år?

- Mange båter og mye surr. Arbeidet er den røde tråden i boka. Og havnene. Alt livet som er gått tapt. Det er noen veldig kraftige bilder som sitter i huet på meg. Disse diktene er skrevet nærmest på faenskap.

- På faenskap og hukommelse?

- På dårlig hukommelse, i så fall. Men jeg har alltid hatt lyst til å skrive om sjømannslivet. Jeg fant ut at jeg måtte gjøre det nå, før Kværner legger ned og jeg sannsynligvis blir arbeidsledig. Jeg måtte gjøre det mens jeg ennå drar i kjettinger og wirer hver dag. Diktning er jo et slags arbeid, det også. Jeg skriver om arbeid, men i en utvidet forstand. Jeg skriver om språk et og alt som forandrer denne kloden litt grunnleggende.

- Kan boka leses som en selvbiografi?

- Den er en biografi over en kar jeg kjenner, en som heter Bjørn Aamodt. Det blir vel den og Gros selvbiografi som blir årets store bestselgere, tenker jeg. Jeg kjenner denne Bjørn Aamodt litt, en bløffmaker og en skrythals.

- Mange av kameratene hans dukker også opp?

- Jeg håper de leser boka og liker den. Jeg husker en som alltid sa «hæ» til allting. «Du ser vel så mye dypere, du, hæ?» sa han. Livsstilen på sjøen tiltalte meg. Det var ikke så knuslete. Litt fandenivoldsk og antiautoritært. Vi gjorde jobben. Så var det å ryke og reise og gi en hundrelapp i driks til taxisjåføren. Jeg husker en gang vi heiste det svarte flagget nede i Rouen. Opprørsflagget. Det var jeg og han som sa «hæ». Det ble liv og røre av slikt.

- Skrev du mens du var på sjøen?

- Nei, jeg leste bare cowboybøker og slikt. Men så jobbet jeg på brygga en tid og fikk noen sprenglærde venner. Gjennom en av dem ble jeg kjent med en jente som drakk whisky, røkte Senior Service-sigaretter og leste bøker av Albert Camus. Da måtte jo jeg også prøve meg.

- Så du gikk direkte fra Walt Slade til Camus?

- Det kan du si. Den første boka jeg prøvde å plage meg igjennom, var den om han som drev og rulla på en stein dag og natt.

- «Myten om Sisyfos»?

- Nettopp. Jeg ble fort fanget inn av litteraturen. Men så ble det slutt, og jenta dro av sted med alle bøkene.

- Leste du lyrikk?

- Hun som drakk whisky leste Stein Mehren og var medlem av Bokklubbens Lyrikkvenner. Jeg var mest begeistret for Rolf Jacobsen, særlig de tidlige, visjonære diktene hans.

- Kjartan Fløgstad har sammenliknet deg med Claes Gill?

- Jeg tror ikke jeg har mye til felles med ham. Han bruker uttrykk som «O'spleen» og sånn. Jeg ville besvime hvis jeg skrev slike ord. Eller «i fonteners brus». Jeg ville falle død om.

- Kan «Anchorage» kalles en reiseskildring?

- En klassisk reiseskildring, på linje med «Odysseen», «Gullivers reiser» og «Skatten på sjørøverøya». Den er en av de store leseropplevelsene mine. Han som skreik i krattskogen. Ben Gunn. Det sitter spikra.

- Selv om diktene spruter både av salt og sprit, rommer de samtidig en totalvisjon av tilværelsen?

- Jeg forsøker å få til noe slikt. Hva skulle jeg ellers prøve på? Jeg utforsker både barndommen, språket og universet. Jeg er opptatt av fysikk og astronomi. Jeg vil tegne opp et tidsperspektiv som gjør at folk skal få øynene opp for at de er med på noe stort. At de er en bitte liten del av noe større. Vi er ledd i kjettingen alle sammen. Jeg setter øyeblikket på spissen av en pekestokk som er 15 milliarder lysår lang. De bildene jeg har i huet når jeg skriver, er magnetstøv som former seg som mønster rundt noen grunnleggende bilder fra barndommen og ungdommen.

- Er diktning å omskape livet til myte?

- Det blir et eventyr. Du lever det om igjen, litt langsommere. Du skriver og grubler litt. Forsøker å sette opp noen alternativer til tendensene i tida.

- Hva går de ut på?

- Det største du kan gjøre i dag er å kjøpe en kilo poteter til kr 7,90 og selge dem igjen for kr 8,14. Kan du klare å tjene 24 øre på en kilo poteter, er du nærmest visjonær. Det er så utrolig mange ledd mellom åkeren og gryta.

- Kapitalisme, med andre ord?

- Kapitalisme. Men jeg mener vi har et alternativ inni oss, i erkjennelsen av at vi alle er en del av et stort hele.

- Fins det en religiøs dimensjon i diktene dine?

- Jeg skal ikke benekte at jeg noen ganger aner en ankerkjetting som går opp i et rom der det kanskje ligger en skute. Men hvordan den ser ut, vet vi ikke. Kanskje er det ikke utenkelig at Espen Askeladd til sist banker på selve skapelsens port. Om han får noe svar, gjenstår å se. «Anchorage» ender i Bjørnøyet, et temmelig gudsforlatt sted. Lenger kom jeg ikke - i denne omgangen.