MÅ FÅ INNSYN: «Hvis ikke stortingets 338 øyne krever å få innsyn... kan vi ikke lenger hevde at det er reell demokratisk kontroll med EOS-tjenestene. Vi ser hva manglende kontroll har medført over tid i blant annet USA og Storbritannia», skriver Jon Wessel-Aas. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB-Scanpix
MÅ FÅ INNSYN: «Hvis ikke stortingets 338 øyne krever å få innsyn... kan vi ikke lenger hevde at det er reell demokratisk kontroll med EOS-tjenestene. Vi ser hva manglende kontroll har medført over tid i blant annet USA og Storbritannia», skriver Jon Wessel-Aas. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB-ScanpixVis mer

Ni øyne - hva ser de?

Stortingets 338 øyne må få innsyn i og kontroll over den nylig avslørte elektronisk overvåkningskretsen kalt «de ni øyne».

Debattinnlegg

De seineste avsløringene om USAs overvåkning, avdekker at blant annet Norge tilhører en engere krets av ni land som samarbeider særlig tett i dette systemet når det gjelder blant annet elektronisk overvåkning. «Ni øyne» er det interne navnet på denne kretsen. Ett øye per land. Dette aktualiserer ytterligere at Stortingets 338 øyne ser nærmere på hva disse ni øynene egentlig ser.

At våre etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjenester - EOS-tjenestene - samarbeider og nødvendigvis må samarbeide med tilsvarende tjenester hos særlig våre nære allierte er i seg selv ikke kontroversielt. Det som er kontroversielt er den mangelfulle reguleringen av hva særlig Etterretningstjenestene kan bedrive av overvåkning av elektronisk kommunikasjon og av hva de kan utveksle av informasjon fra slik overvåkning seg imellom.

Overvåkningsfullmaktene til Politiets sikkerhetstjeneste (PST) har blitt betydelig utvidet i løpet av de siste ti åra. Ifølge mange uavhengige fagmiljøer, er de blitt uforsvarlig vide. Men disse fullmaktene er i det minste beskrevet noenlunde tydelig i lov, og at bruken av dem i hvert enkelt tilfelle er underlagt domstolskontroll. Etterretningstjenesten (E-tjenesten), derimot, har tradisjonelt operert uten særlig definerte formelle skranker - og helt uten domstolskontroll eller annen uavhengig kontroll av det enkelte overvåkningstiltaket. All daglig virksomhet kontrolleres av den utøvende makt selv, med Forsvarsministeren som den øverste ansvarlige.

E-tjenestens fullmakter er regulert i lov om etterretningstjenesten med tilhørende forskrifter. Grovt oppsummert gir denne lovgivningen i utgangspunktet E-tjenesten fullmakt til å blant annet samle inn og utveksle med blant annet utenlandske, samarbeidende tjenester all informasjon som anses som viktig for å sikre «viktige nasjonale interesser». Hvilke metoder som kan benyttes er ikke særlig nærmere regulert, bortsett fra at tjenesten ikke «på norsk territorium» skal overvåke eller på annen fordekt måte innhente informasjon om norske personer. Det står ifølge loven tjenesten langt på vei fritt å overvåke utlendinger og å overvåke både nordmenn og utlendinger utenfor «norsk territorium». Likeledes står det tjenesten i utgangspunktet fritt å utveksle informasjon med utenlandske, samarbeidende tjenester.

Først i sommer, etter at de første avsløringene om omfanget av USAs (og Storbritannias) overvåkning av elektronisk kommunikasjon, fastsatte Forsvarsdepartementet en ny instruks som innførte visse begrensninger i adgangen til å samle inn opplysninger om nordmenn i utlandet og til å utlevere opplysninger om nordmenn til samarbeidende tjenester i utlandet. Selv om disse reglene krever en saksbehandling som skal ivareta visse rettssikkerhetshensyn, er det til sjuende og sist opptil E-tjenesten selv, eventuelt departementet, i begge tilfeller den utøvende makt, å vurdere om «nasjonale interesser» eller hensynet til den enkeltes personvern, skal veie tyngst i det enkelte tilfellet. Hva innebærer dette i dagens samfunn, der de fleste bruker elektronisk kommunikasjon - teletjenester og Internett - til store deler av sin kommunikasjon med omverdenen, døgnet rundt?

Vi vet at flere allierte og naboland bedriver såkalt «signalspaning», mer eller mindre systematisk og mer eller mindre vilkårlig, i all elektronisk kommunikasjon som passerer vedkommende lands grenser - det regnes som «utenlandsk». Sverige - som ca. 80 prosent av norsk kommunikasjon som foregår med utlandet må passere gjennom - gjør det, i henhold til lovgivning som først ble innført i 2009 og som siden har blitt utvidet. Og vi vet jo nå at både USA og Storbritannia gjør det til gangs.

Vi vet også at alle landene betrakter «utlendingers» kommunikasjon som fritt vilt og at informasjon som samles inn om «utlendinger» utveksles fritt mellom de samarbeidende landenes tjenester. Det er selve etterretningsmarkedets «handelsvare». Dette betyr altså at det ene lands e-tjeneste fritt kan overvåke nabolandets borgeres kommunikasjon og vice versa, for så å foreta en gjensidig utveksling av innsamlet informasjon. Satt i system, innebærer dette at våre lands myndigheter i realiteten kan bedrive totalovervåkning av vår elektroniske kommunikasjon, på en måte som omgår de skrankene som nasjonal lovgivning setter for direkte overvåkning av egne borgere.

Når vi nå vet at Norge tilhører den ganske eksklusive «Ni øyne»-klubben, der USA og Storbritannia er standardsetterne, reiser dette minst to hovedspørsmål som Stortinget bør kreve at regjeringen besvarer: 1) I hvilken grad bedriver E-tjenesten signalspaning i den elektroniske kommunikasjonen som passerer Norges grenser? 2) I hvilken grad mottar E-tjenesten og/eller PST informasjon om norske borgeres elektroniske kommunikasjon, som er samlet inn av utenlandske, samarbeidende tjenester og i hvilken grad bidrar Norge til at de eventuelt får direkte tilgang til tapping av informasjon via kabler og annen infrastruktur som befinner seg i Norge?

Det første spørsmålet er særlig prekært, fordi Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har slått klart fast at et minstevilkår for at slik signalspaning skal være lovlig, er at adgangen er uttrykkelig regulert i lov. Dagens norske lovgivning vil overhodet ikke anses å tilfredsstille dette kravet. Det andre spørsmålet er særlig viktig i lys av hva som er kommet fram med hensyn til amerikanernes og britenes tilsynelatende grenseløse tilnærming - og fordi Norge angivelig er en særlig betrodd partner på feltet. Det er derfor ikke unaturlig å anta at Norge må «levere» noe, for å inneha en slik status.

Det er for øvrig ikke et tilfredsstillende svar på noen av disse spørsmålene å vise til - som det ofte gjøres - at EOS-tjenestene er underlagt EOS-utvalgets kontroll. Vi har sett at denne kontrollen har store mangler og vi vet at E-tjenesten dessuten har fått opprettholde en praksis hvoretter informasjon som vedrører forhold om «samarbeidende tjenester» i stor grad unntas EOS-utvalgets innsyn. Hvis ikke Stortingets 338 øyne krever å få innsyn i de forholdene som disse spørsmålene adresserer, kan vi ikke lenger hevde at det er reell demokratisk kontroll med EOS-tjenestene. Vi ser hva manglende kontroll har medført over tid i blant annet USA og Storbritannia.

Jon Wessel-Aas har tidligere skrevet om overvåkning i Dagbladet:
Norge er selv er en del av en ny kald krig — mot informasjons- og pressefriheten.
Når vi i Vesten tillater sensur, tortur og overvåkning, gir vi Kina større rom for å begå overgrep mot sine borgere.
Sverige bryter menneskerettihetene - Den norske regjeringen må reagere, mener Jon Wessel-Aas.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook