ETTER AT JEG flyttet til provinsen, nærmere bestemt til Kristiansand, er toget blitt min gode venn. NSB bruker jeg framfor bil og fly. Toget er en friplass for et menneske som meg, som ikke skyr ensomheten så lenge en bok er innen rekkevidde. Eller en film. Eller bare synet av landskapet som farer forbi. Ingenting haster. Toget bruker den tida det har, og som regel har jeg det ikke mer travelt enn at en liten forsinkelse ikke er plagsom.

FORLEDEN BLE tidenes katastrofe varslet over hele Sør- Norge. Vinden skulle bli den sterkeste i manns minne. Storm og kuling, kanskje orkan. Regnet skulle hamre mot bakken som gudenes ville gafler. Bølgene på strekningen til nordspissen av Jylland skulle bli ti meter høye. Ferjer ble lagt i bero. Folk ble advart mot å ferdes utendørs. Til å tjore fast alt løsøre, inkludert barn, bikkjer og eldre. Fly ble kansellert. Men togene gikk, og jeg skulle til Stavanger.

KLOKKA FIRE blåste konduktøren i fløyta. Den første halvtimen gikk som en drøm. Men så stanset toget. På en stasjon ingen hadde hørt om. Beskjed over høyttaleren: Et tre hadde blåst ned over skinnene på strekningen mot Marnadal. Der sto et tog i motsatt retning fast. Vi måtte regne med å vente litt. Nye beskjeder kom med jevne mellomrom. Dette ville ta tid. Det gikk rykter om folk med motorsag. Man hadde forsøkt å skaffe busser og drosjer, men ingen hadde meldt seg.