Nicaragua -et lærestykke

Selv om revolusjonen i Nicaragua ble effektivt undergravd, har inspirasjonen den ga bidratt til andre folkelige, latinamerikanske bevegelsers framgang. Erfaringene fra Nicaragua er nyttige, når USA igjen ønsker seg rollen som verdenspoliti, og møter færre kritiske innvendinger enn før.

I dag er det tjue år siden opprørstropper gikk inn i Managua, bare noen timer etter at diktatoren Anastasio Somoza var ferdig med å støvsuge statskassa og gikk om bord i sitt private jetfly med kurs for Miami. Dagen før hadde Somoza mistet sin siste innflytelsesrike støttespiller, USAs regjering. Sandinist-geriljaen, som hadde utviklet seg til en folkebevegelse, overtok ledelsen av Nicaragua. Fra andre steder på det amerikanske kontinentet, og fra land som Spania, Tyskland og Norge, strømmet folk til for å være med i en stor, internasjonal dugnad. Mange av dem sluttet seg til «hæren» av utdannede nicaraguanere som dro ut på landsbygda for å lære et folk av analfabeter å skrive. Alfabetiseringsdugnaden ble fulgt opp av en jordreform som kom titusener av jordløse landarbeidere til gode, og av satsing på et ordentlig helsevesen.

I et par lykkelige år, da den mektige naboen i nord var styrt av fredsduen Jimmy Carter, var Nicaragua håpets land. Fattigdommen skulle avskaffes, verdigheten gjenvinnes. Men utover i 80-årene sluknet håpet. Nicaragua forblødde i en håpløs væpnet konfrontasjon med en overmektig fiende, inntil folket ikke ville mer. Svært mye av det som ble oppnådd før sandinistbevegelsen tapte valget i 1990, ligger nå i ruiner. Den gamle angstfylte ærbødigheten for godsherren - el patron - har de siste årene fått sin renessanse. I 1999 bekler en tidligere ungsomozist, Arnoldo Alemán, presidentvervet.

Analfabetismen er igjen på frammarsj. Nicaragua har sunket fra en 59. plass i 1990 til 126. plass i 1998 på FNs Human Development Index, og landet har et alvorlig korrupsjonsproblem. Det skal heller ikke stikkes under en stol at en rekke sandinistledere, med tidligere president Daniel Ortega i spissen, de senere årene har prioritert dyrking av maktposisjoner og egen berikelse. Nicaragua er blitt et land der nyliberalismen rendyrkes, og der virkningene av denne politikken ses skremmende sterkt.

Likevel kan ikke revolusjonen i Nicaragua uten videre stemples som forgjeves. I likhet med revolusjonen på Cuba, viste den at folket kan kaste et diktatur. Inspirasjonen denne erfaringen har gitt, har bidratt til andre folkelige, latinamerikanske bevegelsers framgang. Situasjonen på det latinamerikanske kontinentet er nemlig ikke fullt så helsvart som nedslående statistikker om skjev fordeling, kriminalitet og fattigdomsutvikling gir inntrykk av. I flere land har folkelige bevegelser oppnådd betydelige resultater, som gir grunn til fornyet håp for framtida. I Guatemala har fredsslutningen i 1996, hvor en rekke sivile organisasjoner tiltvang seg en rolle, blant annet ført til en begynnende opprydding blant de militære. I El Salvador er den tidligere geriljaen FMLN blitt en betydelig politisk kraft. I Brasil har De jordløses bevegelse (MST) oppnådd at jord som ligger brakk kan tas i bruk av de jordløse, selv om eieren skulle foretrekke å la den ligge ubrukt. Det har gitt over 150000 familier tilgang på jord. I Mexico har zapatist-bevegelsen lyktes i å sette det 70 år gamle ettpartistyret til Det institusjonelle revolusjonære partiet (PRI) under et enormt press, og de har satt indianerbefolkningens livsvilkår på dagsorden.

Selv om Nicaraguas skjebne er dypt tragisk, kan vi ta lærdom av det som har skjedd. Sterkt medvirkende til Nicaraguas tragedie var fiendskapen landet ble møtt med fra USA, etter at Ronald Reagan kom til makten i 1981. Sandinistenes politikk, preget av ønsket om fordeling, truet nemlig ikke bare Somozas tilhengere. Den truet også nordamerikanske økonomiske og politiske interesser.

USA har lang tradisjon for å blande seg inn i forhold i Latin-Amerika, og besvergelsen «kommunisme» ble flittig brukt for å stemple Nicaragua i 80-årene. Likevel var det vanskelig å skjule for verdenssamfunnet at styret i Nicaragua bygget på humanisme og et ønske om rettferdighet.

Midt under de USA-støttede contras-styrkenes destabiliseringskampanje, ble Nicaragua norsk hovedsamarbeidsland. Fra offisielt norsk hold ble det snakket i til dels kritiske vendinger om vår nærmeste allierte. Og med god grunn. USA tydde til rene mafiametoder for å knekke sandinistene: handelsboikott, blokkering av lån fra internasjonale finansinstitusjoner, minelegging av havner, støtte til oppbygging av kontrarevolusjonære tropper. Dette kan det være god grunn til å huske tilbake på, når USA igjen ønsker seg rollen som verdenspoliti, og når de møter færre kritiske innvendinger enn før. Kan vi, med USAs forhistorie både i Nicaragua og andre steder, være trygge på at USA, gjerne med tilslutning fra Nato, er i stand til å overta oppgaver som til nå har tilligget FN? Kan vi stole på at USA ikke vil ta i bruk utpressingsbombing, også når en mindre blodtørstig leder enn Slobodan Milosevic og Saddam Hussein er motstander? Siden 1980-årene har forsvaret for menneskerettene erstattet tidligere tiders besvergelser om «kommunisme», når tiltak som ofte overgår fiendens overgrep skal rettferdiggjøres. 20-årsjubileet for revolusjonen i Nicaragua kan friske opp lærdommen om at militær innsats nesten uten unntak kan forklares med strategiske og økonomiske interesser. Dagens krav om liberalisering av handelen støttes i stor grad av Norge. Dette kan være gunstig for land som nettopp ved hjelp av tollbarrierer, subsidiering og favorisering av nasjonale selskaper, allerede har skaffet seg den nødvendige økonomiske styrke til å hevde seg i den frie konkurransen. Land som Nicaragua kommer derimot meget skjevt ut, fordi de nektes å ta i bruk de samme virkemidlene. Dermed slås de spede tilløpene til lokalt næringsliv i sør lett ut av utenlandske konkurrenter. Etter sandinistenes fall har de uheldige sidene ved liberaliseringen blitt så tydelige at også tilhengere av frihandel er bekymret. Mangelen på stabilitet som oppstår, har blottlagt at liberaliseringen også har sin kostnad for rike land. Nå vil superkapitalisten George Soros ha begrensninger i kapitalens frie flyt, i likhet med verdikonservative verden over. Men verken høyre- eller venstresiden i politikken har vist særlig handlekraft i arbeidet for å stoppe liberaliseringsbølgen - kanskje fordi det ikke er oss selv det rammer. Eksemplet Nicaragua viser imidlertid at i solidaritetens navn må dette arbeidet skyte fart.

Nederlaget i Nicaragua har for mange blitt stående som slutten på den latinamerikanske frihetskampen. Det skyldes i større grad uvitenhet enn faktiske forhold. Fordi norske medier i påfallende grad mistet interessen for Latin-Amerika etter at 80-årenes revolusjonære ild døde hen, vet vi lite om bevegelser som i 90-årene har oppnådd bemerkelsesverdige resultater. Jordfordelingen i Brasil, et styrket demokrati i Mexico og El Salvador, svekkelsen av de kriminelle og korrupte elementer i Guatemalas hær; her er mye å la seg inspirere av. Særlig fordi mange av bevegelsene som kjemper fram framskrittene, representerer alternativer til ideen om en uunngåelig, global økonomisk liberalisering. De er arvtakere for de beste tradisjonene i den latinamerikanske frigjøringskampen, slik sandinistene i Nicaragua var det i 1980-årene. I likhet med de nicaraguanske sandinistene, både behøver og fortjener de nye folkebevegelsene vår støtte.