Nick Cave er Nick Cave!

Uansett om bandet heter Grinderman. Les Øya-anmeldelsene!

 Grinderman
Øyafestivalen, Enga
Publikum: ca 10 000
Moro med støy
Øyvind Rønning

I en alder av 50 har Nick Cave åpenbart et behov for å lufte ut, men det skinner igjennom at Grinderman må være et hobbyprosjekt.

KONSERT: Nick Cave er nå Nick Cave, uansett om bandet heter The Bad Seeds eller Grinderman. Det er de samme musikerne, de bare bråker mer. Vel, ikke bare det, låtene står heller ikke fram på samme måte, til det er de dessuten litt for mye dynket i støy.

Grinderman startet i 2006, som en slags retur til Caves musikalske utgangspunkt - Birthday Party. Prosjektet smittet over på årets album med The Bad Seeds, «Dig, Lazarus, Dig!!!».

Og da Cave og bandet gjestet Oslo 16. mai, var det tydelig at grensene noen ganger er vanskelig å høre. Likevel er det helt tydelig en enda mer offensiv Cave vi hører når han runder av den første Øya-kvelden med en drøy time.

Det er vel stort sett så mye materiale Grinderman har, etter ett album.

Enda mer til stede, om mulig, er hans faste makker Warren Ellis, denne mer og mer huleboerliknende, skjeggete og hårete felespilleren som veiver med armene som en villmann, slår rytmeinstrumenter mot cymbaler, spiller mandogitar og legger enda en dimensjon til støyen med frenetisk felespill.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er et must at man liker støy om man skal kose seg på en Grinderman-konsert. Noen ganger kan det virke som om støyen er der for støyens skyld, men den andre ganger har en klar funksjon, som i herlige «(I Don\'Need You To) Set Me Free». Samtidig passer bandet på å legge inn noen «hvilepartier» i øset, som for eksempel «Electric Alice» og «Man In The Moon».

Nick Cave er Nick Cave!

Det er bare på innse at det er Cave som gjør Grinderman interessant, mer enn bandet sjøl.

Og Cave kler rollen som sjef for et bråkete rock’n’roll-band, han virker både mer avslappet, kul - og på hugget - enn når de kaller seg The Bad Seeds. Dessuten spiller han mer gitar, og av og til keyboard.

Når singelen «No Pussy Blues» kommer, messer Cave bare sånn han kan gjøre det. Han framstår som en predikant med en stor forsamling troende foran seg.

Men det er ikke sikkert det blir så mange nyfrelste, til det er konserten for ujevn. Øya fyrte med dette av den største raketten allerede på åpningsdagen, men det er ikke sikkert den skinner best når festivalen skal oppsummeres. Det er ganske mange band som får hver sin sjanse fram til seint lørdag kveld.

 
 Kung Fu Girls
Øyafestivalen, Sjøsiden
Publikum: ca 2000
Peter Vollset

KONSERT: Sett fra utsiden la kanskje konferansier lista et stykke for høyt da han i går presenterte Kung Fu Girls som «tidenes beste norske rockeband», men han kjente sitt, eller rette sagt deres, publikum: Kung Fu Girls femten år gamle debutskive er for Det nye testamentet å regne for en del folk som var unge for, ja, femten år siden, og de var godt representert blant de første ti-femten meterne av folkemassen framfor Sjøsiden.

Å si at disse med få unntak var fra seg av glede er nesten overflødig, men hadde det pensjonerte fuzzpopbandet noe å gi dem som kanskje ikke engang kunne kjøpe øl midt på nittitallet? Ja, det hadde de.

Nå låt Kung Fu Girls kanskje atskillig mer innøvde ut enn de så ut, men vokalist Andreas Grøtterud har aldri basert stemmebruken sin på å høres ung ut, Thor Kristiansen slår fortsatt trommer som en liten virvelvind når han må, og jammen hørtes ikke bassist Bård Høvik ut som en tjueåring når han en gang iblant tok til vokalene.

BRÅK: Det ble huleboerrock med Nick Cave og Grinderman på Øya i går. Foto: Frank Karlsen
BRÅK: Det ble huleboerrock med Nick Cave og Grinderman på Øya i går. Foto: Frank Karlsen Vis mer

Legg til en samling av Norges mest konsistente poplåtmateriale, og du får en av de ytterst sjeldne tilfellene av nostalgigjenforeningskonserter hvor det grånende flertall foran scenen slipper å gi ungdommen et surt «dere er for unge til å forstå», og heller kan smile og si «det var det jeg sa». 


 Iron & Wine
Øyafestivalen Sjøsiden
Publikum: Om lag 2500
For mye lyd og for lite kommunikasjon.
Øyvind Rønning

KONSERT: Amerikaneren Samuel Beam, aka Iron & Wine, er stor stjerne på indiescenen, og totalt ukjent for de aller fleste.

Det er derfor nesten naturstridig at han skal trekke mellom 2000 og 3000 mennesker til den nest største Øya-scenen, i konkurranse med Kaizers Orchestra.

Austin-bosatte Beam overrasket mange da han på sitt tredje album, The Shepherd Dog, la om stilen ganske radikalt, fra en tilbakelent, supermelankolsk og nesten mediterende stille tilnærming til mer fengende, psykedelisk, arrangert og produsert musikk, med flere musikere.

Men den gamle stearinlys-utgaven av Iron & Wine hadde nok ikke hatt noe å gjøre på den store Øya-scenen. «Stadionutgaven» består av åtte musikere, uten at det virker veldig nødvendig. Tre gitarer er minst én for mye, og lyden blir i overkant massiv.

Men et større problem med den timelange konserten er mangelen på kommunikasjon, både verbalt og musikalsk. Det blir ofte for innadvendt. Man kan få følelsen av å komme inn midt i en lang jam, der bandet av og til finner tilbake til et tema før det igjen glir inn i fantasien.

Kveldens første låt varer i 13 minutter - og det er åtte minutter lenger enn på plata.

Men Beam & Co åpner også opp gardina, og glir for eksempel rett over i pulserende, reggaeliknende rytmer. Karibisk/afrikansk-inspirerte toner liver også opp, men de aller fleste låtene dras for langt i et slags dronete frirock-modus. Likevel, de aller fleste publikummerne har bestemt seg for at dette skal de ha med seg. Samuel Beam & Co har neppe noe å utsette på verken tålmodigheten eller hjerteligheten til Øya-publikummet. Han kom tross alt til sine egne. 


  Kaizers Orchestra
Øyafestivalen: Enga
Peter Vollset

KONSERT: En gang utpå de sene timer postulerte en gang en ung kollega at ett argument for at norske musikkpressefolk burde tvinges inn i pensjon etter fem aktive år er at man dermed ville få en kontinuerlig strøm av folk som ikke er dritleie av å skrive om Kaizers Orchestra.

På en måte har han et poeng; en del av Kaizers Orchestras suksess kan utvilsomt spores til det at bandet turnerer hardere enn noe annet i Norge siden årtusenskiftet, og det faktum, plus fire mer eller (litt) mindre kritikerroste plater, har ikke bare skaffet dem en fanskare som kunne redusert kongeriket til grus derson de startet borgerkrig med Turbojügend, men også mer blekk og spalter enn ca. 95% av landets politikere.

De liker dem vist i visse utland og. Ja vi elsker.

De er allerede godt over halveis til tusen spilte konserter, kunne frontmann Janove Ottesen påpeke når konserten på Øya i går nærmet seg halvveis, men innen den tid var akkurat dét temmelig klart, og dessverre ikke utelukkende på en god måte.

Åpningslåta "Maskineri" låt som nettopp tittelen, og det er jo på sin plass, men når de neste fire sangene bar mye av det samme mekaniske preget begynte tanken å melde seg at Kaizers nå begynner å bli så rutinerte når det kommer til konserter at de hadde hatt den samme energien og publikumskontakten dersom de hadde spilt i et tomt rom.

Gitaristenes synkronklatring opp på forsterkerne minner med ett mindre om skamløs spilleglede enn det gjør opptrente sirkushester. Det hjalp ikke akkurat på automatintrykket at vår mann ved mikrofonen stadig vekk sklei over i engelsk når han ikke sang. Nå skal det selvsagt sies at Janove Ottesen har skutt inn små engelske gloser i norsken sin, både i sangtekster og publikumspreik, siden han het Jan Ove, men når hvert enkelt bandmedlem presenteres på engelsk i mellomspillet på "Kontroll På Kontinentet" høres det i overmåte mistenkelig ut som litt overinnøvde etterlevninger av en lengre utenlandsturne, og en del ubehagelige sprøsmål melder seg.

Er Kaizers Orcherstra, selveste flaggskipet for moderne norskspråklig popmusikk, blitt for store for Norsk og, dermed, Norge? Og i så fall, er det ikke det vi håpet på hele tiden? Bare egentlig ikke?
 

Omtrent da undertegnede begynte å ane disse tankene syntes det som om bandet gjorde det samme, og så å si rett etter nevnte mellomspill tok konserten seg kraftig opp. Ikke i spillekavlitet som sådann, den var nå høy hele tiden, men i mangelfull engelskbruk og oppriktig spilleglede.

I løpet av fem minutter gikk Kaizers fra å være et band som er veldig vant til å stå på secenen til et band som er veldig glade i å stå på scenen.

Janove spilte like mye på publikum som hands makkere spilte på sine instrumenter, og Kaizers viste for fullt sin usedvanlige evne til å få en låtkatalog fylt av de mest absymale undergangshistorier; drap, dop og sjebne og mer drap, til å fremstå som den reneste folkefest, med alt som følger med av klapp og jubel og først og fremst ekstatisk allsang. Vi tar det en gang til, fordi folk ikke tenker over det lenger:

Flere låter ekstatisk allsang om mafiamord og russisk rulett. Og når Janove under siste sang deiser ned i publikum i en slags halvveis og sikkerhetsvaktbegrenset stagedive, mens han prøver å synge, bryter vokalen opp og publikum må ta over mens han kløner seg på beina og slukøret jogger tilbake til scenen.

Det opptrinnet var akkurat den mengden menneskelighet og skittenhet konserten trengte for å minne en gammel kyniker om hvorfor Kaizers i det hele tatt er i en posisjon til å rutinert i utgangspunktet. Men det var vel planen hans og, den rutinerte jævern.

FOLKSOMT: Samuel Beam, aka Iron & Wine, hadde sju musikere i ryggen på Øya, og det var nok et par for mange.
OMPA: Janove Ottesen sang vekselsvis norsk og engelsk.
TILBAKE: Kung Fu Girls spilte sin første konsert på herrens mange år på Øya i går.