Nick Cave som Orfeus

Få rockmusikere lager mer intrikate og avanserte tekster enn Nick Cave.

CD: Caves prosjekt fra plate til plate synes å være å forene sine egne visjoner med klassiske myter og overleveringer. Lovprisninger til Gud kombineres med hyllest til kjærlighet og varme, apokalyptiske visjoner med drømmer om forsoning og hengivenhet.

Forvirrende verden

Denne CD-en er todelt. Den første, «Abattoir Blues» (slakteri-blues), starter med en selvoppgivende sang om å prise Herren, og fortsetter med sanger fulle av mystiske fortellinger, fortalt i et språk som spraker av bilder og kontraster. Caves univers er uttrykk for en forvirrende verden - full av onde syner og voldsomhet, men også av drømmer om en vakker verden. Selv om denne skjønnheten truer med å gå til grunne, eksisterer den som en drøm - en ånd av natur og lys som fins bakom sløret av det som er vondt og vanskelig.

Slik sett knytter Cave an til den greske myten om Orfeus og Evrydike. CD nummer to, «The Lyre Of Orpheus», gjenforteller historien om ham som fikk en så sterk musikalsk evne i gave at han kunne synge sin elskede tilbake fra døden. Men han snur seg på vei opp og mister det han har vunnet.

Er dette Cave? Han som kan synge seg ut av døden, men som aldri blir kvitt synet av dens grusomhet?

Suggererende

Få lager sanger som Cave, framført med dyp og intens troverdighet. Her er mer eller mindre slående sanger, men «There She Goes, My Beautiful World» og «Nature Boy» føyer nye mesterverk til Caves repertoar. Det er en suggererende flyt i disse pianodrevne låtene, kombinert med en personlig form for gospel med kor og det hele. Cave behandler pianoet som om det er dommedagsbjeller han utløser med tangentene. Samtidig: et nakent drag av rock, pisket fram av fremragende Bad Seeds.

Cave leter etter Gud, men spørsmålet er: Leter Gud etter Cave?

<B>PLATA</B>
<B>NICK CAVE</B>