Nick Hornby på tomgang

Navlebeskuende pludring om popmusikk.

BOK: Man skulle tro at 31 essay med utgangspunkt i Nick Hornbys favorittlåter ville være, om ikke essensiell, så i hvert fall underholdende lesning. Dette er tross alt en mann som før har skrevet lidenskapelige og personlige feelgood -bøker om fotball («Fever Pitch»), musikk («High Fidelity») og ungkarsliv («About a Boy»), bøker som har vist at uhelbredelige fotballfanatikere, elitistiske rocknerder og usympatiske rundbrennere kan være Mennesker Med Følelser de også.

«31 Songs» er derimot skuffende lesning nesten uansett hva slags vinkel man angriper den fra. Det hjelper ikke hvor betatt man måtte være av tanken på å se det skotske bandet Teenage Fanclubs fineste popstunder bli beskrevet og hyllet mellom stive permer: Som essay betraktet er dette blodfattig, ufokusert litteratur, hvor Hornby ikke makter å løfte sine lesestykker opp fra et ufarlig og betraktende pludrenivå. Som personlig rockjournalistikk i Lester Bangs-tradisjonen er «31 Songs» nær verdiløs, da den mangler både den krigerske «god-mot-dårlig-musikk»-holdningen og språklig temperament. Den er mer P4 enn Petre, for å si det slik.

Bare unntaksvis klarer Hornby å løfte sine navlebeskuelser opp i høyere litterære sfærer. Paradoksalt nok er han best når han er på sitt mest private.

I kapitlene om Badly Drawn Boys «A Minor Incident» og reggaeartisten Gregory Isaacs versjon av «Puff The Magic Dragon» adresserer Hornby sin sønns autisme på en måte som berører mer enn noe annet i denne boka.

UFARLIG: Nick Hornbys «31 songs».