Niclas Gulbrandsens grafikk

Teksten finner tonen i Gulbrandsens bilder, som kler bokformatet.

BOK: «Oi, det er Gulbrandsen!» Det heter et av Niclas Gulbrandsens nye tresnitt i Galleri Norske Grafikere, og trykket blir også gjengitt i Øivind Storm Bjerkes nye bok om kunstneren. Disse ordene faller oss ofte lett på tunga i møtet med Gulbrandsens grafikk, for så umiskjennelig snitter han sine skiftende situasjoner og personer i svart-hvitt.

Finstemt

Et streif gjennom nabolaget eller en strofe fremmedartet litteratur gir gjerne overraskende næring til hans billedpoesi, hvor Bjerke beskriver bruken av «mellomrommet som en betydningsladet form og ikke et tomrom».

Gulbrandsen har gått i dialog med diktere som Fernando Pessoa og Oscar Wilde.

Hans lydhørhet for stoffet er forutsetningen for den finstemte formidlingen til visuelle versemål fra to av verdens største språkkunstnere. Bjerke framhever med rette Pessoas portrett i «Bokholder med sommerfugl», som samtidig får fram noe av portugiserens rollespill innenfor strekens vekslende vokabular.

Regnskapsbokas blad formelig bølger ut over billedkanten, slik at arket blir noe mer enn et prosaisk felt for tallkolonner på geledd.

Byen er bakgrunn for det meste av motivkretsen i Gulbrandsens grafikk, selv om bestemte steder glimrer med sitt fravær.

Ironi

Hans urbane figurgalleri finner sammen i gatebildet, jazzklubben, kaférommet og teatersalongen, enten i positurer som uthevete aktører eller med navnløse ansiktstrekk. Den medmenneskelige betraktningen kan få en dose ironi, men den er like fint tilmålt som de grafiske virkemidlene. Atter en grunn til å si: «Oi, det er Gulbrandsen!»