Trailer: «Destroyer» Vis mer

Anmeldelse Film «Destroyer»

Nicole Kidman er knapt til å kjenne igjen

Actionfilmen «Destroyer» er et fascinerende portrett av en rasende kvinne

«Destroyer»

4 1 6

Actiondrama

Regi:

Karyn Kusama

Skuespillere:

Nicole Kidman, Tatiana Maslany

Premieredato:

25. januar 2019

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Destroyer»

«Nicole Kidman er knapt til å kjenne igjen»
Se alle anmeldelser

FILM: Sminkøren på «Destroyer» og Nicole Kidman kan godt dele æren, for sammen oppnår de en slående effekt: Kidman er nesten umulig å kjenne igjen.

Hun spiller Erin, en grånende FBI-agent med bitre rynker rundt munnen, stiv gange, en fiendtlig tenåringsdatter og et alkoholproblem hun ikke gjør så mye for å skjule. Alkoholproblemet og relasjonsproblemet kan spores tilbake til et spaningsoppdrag for sytten år siden som gikk fryktelig galt, og nå dukker det opp et lik som tyder på at samme sak er i ferd med å åpnes på ny.

Kvinnelig aggressivitet

Regissør Karyn Kusama slo gjennom med «Girlfight», den gnistrende boksefilmen som også var gjennombruddsfilmen til Michelle Rodriguez. I likhet med «Girlfight» er «Destroyer» et studium i kvinnelig aggressivitet, i ressurssterke, men rasende hovedpersoner som nekter å tilpasse seg og som har det i seg å være destruktive.

Kidman er flott: Ansiktet hennes er ofte en lukket maske, men viser likevel at Erin er en person som bærer på tunge, indre ryggsekker fulle av ydmykelse, ensomhet og hevnlyst. I tillegg er hun en mer optimistisk, sytten år yngre versjon.

Skjødesløs krim

Omgivelsene er ikke helt på samme nivå. Representanter for politiet stikker innom og sier polititing, men selve krimplottet og etterforskningen er såpass skjødesløst behandlet at det går utover det ujålete, ofte skitne visuelle uttrykket. Dette er heller ikke en historie som kler overdreven bruk av sakte film og høytidelig musikk, som regissøren ikke har klart å motstå. «Destroyer» er best når den er taus og tett, og lar ansikt og automatvåpen tale.

To bankran står sentralt, og begge er fanget av et kamera som får frem trykket og den høyst reelle livsfaren for de involverte, noe lystigere bankranfilmer ikke alltid tar seg bryet med. Det er under et av disse ranene at Erin, einstøingen som aldri finner de rette ordene i møte med sjefen eller barnet, handler sikkert og kontant; det stadig fascinerende fokuset i en film som ikke helt lever opp til henne.