I Dagbladet 15. oktober presenterer Niels Christian Geelmuyden tolv eksempler som skal vise at Mattilsynet ikke gjør jobben sin. Alle tolv er viktige temaer. Man kan forledes til å tro at det er Geelmuyden som har oppdaget disse og satt dem på dagsorden. Slik er det ikke. De tolv problemstillingene er høyt oppe på agendaen i Mattilsynet og forskningsinstitusjonene som leverer det vitenskapelige grunnlaget for vårt arbeid.

Geelmuyden konkluderer med at Mattilsynet enten ikke gjør noe for å løse utfordringene knyttet til de tolv problemstillingene, eller at vi konsekvent holder tilbake informasjon. Begge påstandene er feil. For å begynne med den siste først; Å beskylde Mattilsynet for hemmelighold samtidig med at han selv baserer mye av sin nyvunne kunnskap på rapporter og risikovurderinger som er bestilt og publisert av nettopp Mattilsynet, er selvmotsigende. Påstanden blir enda mer underlig når han både i Dagbladet og i boka sin gjentatte ganger siterer Mattilsynet. For eksempel veterinær Aud Skrudland. Det er vanskelig å se hemmeligholdet når hun påpeker «at 42 prosent av norsk oppdrettslaks utsettes for dårlig dyrevelferd, ville blitt kalt dyretragedie i en hvilken som helst annen husdyrproduksjon». Geelmuydens tolv punkter er såpass fulle av feilaktige konklusjoner at det ikke er mulig å besvare alle enkeltvis her. Jeg vil i stedet peke på noen overordnede svakheter som fører til at konklusjonene hans blir feil, og til slutt gi fire konkrete eksempler.