NIF må ut av toppidretten

Å holde politikken unna idretten er en anakronisme samfunnet ikke kan leve med

IDRETTSLEDERE

, ikke minst siste NIF-president, har med stor patos understreket «idrettens autonomi» som en ubestridt politisk rettighet, basert på et påstått levende indre demokrati, - klare verdivalg og utilslørt trussel mot «statlig innblanding». Denne gamle og velbrukte metoden for å holde politikken unna idretten, å reservere et folkekjært samfunnsanliggende for egne «upolitiske» innfall og luner, har dessverre i lang tid holdt tilbake en seriøs politisk meningsutveksling om idrettsspørsmål. Andre områder av samfunnslivet (for eksempel kirke, misjon og trossamfunn) prøves på tilsvarende måte privatisert, dvs. skjermet for kritisk innsyn og åpen politisk debatt, samtidig som staten avkreves store økonomiske bidrag. Dette er en anakronisme vårt samfunn ikke kan leve med uten omkostninger i form av begrenset åpenhet og skadet demokrati.

NORGES IDRETTSFORBUND

(NIFs) ledelse har manøvrert organisasjonen og seg selv inn i en kritisk situasjon, som har to mulige inn- og utganger:

1)Budsjettkutt, for å komme à jour økonomisk, blir iverksatt uten nødvendig analyse og plan. Ved denne framgangsmåten angripes driftsposter etter ostehøvelprinsippet, mens «vanskelige tema» som struktur, oppgaver og personell skjermes. Etter et par års hestekur gjenvinner organisasjonen budsjettbalansen, og siger tilbake i gamle folder.

2)Etter at blødningen er stoppet, uten at kutt med uønskede langtidsvirkninger er foretatt, iverksetter ledelsen en omfattende, analyse innrettet på framtid, funksjon og ytelse. Det ekstraordinære Idrettstinget i Sandefjord 16. april kan etter loven kun behandle «de saker som er angitt i vedtaket om innkalling av tinget» (NIF lov, § 3-6). I løpet av de tre timene som er avsatt til tingforhandlinger, kan en knapt forvente annet innhold enn en redegjørelse fra utgående styre, samt valg. Det er en risiko for at fokus under valget ensidig blir rettet mot den enkelte kandidats fortreffelighet, mens de felles utfordringer «eierne», særforbundene og idrettskretsene, står overfor, ikke får tilsvarende plass.

For å forhindre at det nye idrettsstyret mislykkes bør tingets «eiere» gi det nye styret et klart mandat. Mandatet må inneholde hvilke utfordringer som må løses og hvordan prosessen bør forgå. Uten et klart, skriftlig mandat fra «eierne», eller et flertall av «eierne», er det dårlige odds for at det nye idrettsstyret vil mestre oppgaven.

HVILKE HOVEDUTFORDRINGER

står så det nye styret overfor? Utfordringene har ikke bare sammenheng med den akutte krisen i NIF. De bakenforliggende problemer har vært tydelige i mange år, og har dypest sett sammenheng med en frivillig - eller amatørorganisasjons manglende evne til å holde seg a jour med utviklingen innenfor eget kraftfelt. Kjernen i problemet er den historiske og kulturelle forankring, som på en og samme tid har vært en stor styrke, og samtidig et tilsvarende uoverstigelig hinder for nødvendig tilpasning.

DET BLIR

innimellom vist til at gjeldende organisasjonsstruktur fikk sin form ved rekonstitusjonen av NIF under idrettsstinget 10.-12. februar 1946. Dette er i beste fall bare delvis riktig. For å forstå motsetningene mellom «fløyene» i idrettstinget, særforbund og idrettskretser, må en i det minste tilbake til idrettsstriden i 1917-19. Ved den anledning vant Centralforeningens idrettssyn fram i stortinget, som på den tid var dominert av venstrefolk. Idretten skulle tjene forsvarsformål ved å bidra til allsidighet, styrke og utholdenhet. Et distriktsdominert idrettsting med en mindretallsrepresentasjon fra særforbund, ble etablert ved stortingsvedtak i 1918.

Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) ble i 1924 etablerte som ideologisk rival til det «borgerlige» Landsforbundet for Idrett. AIF videreførte motstanden mot særforbundsorganisering og spesialisering. «Frihet, sunnhet og kultur» var AIFs velkjente parole, med historisk forankring i allsidighetskrav og allemannseie. Dette grunnsynet hadde sterk innflytelse innenfor NIF-strukturen fram til slutten av 1970-årene. Først på idrettstinget i 1978 ble NIF-loven endret slik at idrettskretsenes dominans (i antall rep.) opphørte. Det samme gjaldt den såkalte «vetoretten», dvs. kretsenes og særforbundenes mulighet til gjensidig å blokkere lovforslag framlagt for idrettstinget.

DAGENS NIF-STRUKTUR

står overfor fire dominerende utfordringer:

A)Det sentrale NIF må gjenvinne posisjon og autoritet som organisasjonens nødvendige og samlende sentralledd ved å konsentrere seg om et avgrenset antall oppgaver. Denne konsentrasjon og avgrensning vil innebære en betydelig frigjøring av (spille-)midler, som dermed kan utnyttes i den del av medlemsorganisasjonen som arbeider med prioriterte aktivitetstiltak. Kjernen i «det nye NIFs» oppgaver blir kontakten mot statsapparatet og offentlighet, fordeling av statlige overføringer, sikring av overordnet måloppnåelse, ivaretakelse av politisk dialog med medlemsorganisasjonen, og analyse av trender og trekk ved idrettens utvikling.

B)Det sentrale NIFs direkte ansvar for den nasjonale satsing på toppidrett, må avvikles. «Nye NIF» bør i prinsippet ikke ha et direkte ansvar for noe avsnitt av den aktivitetsrettede virksomheten. Toppidrettssatsingen, i form av Olympiatoppen e.l., bør avgjort føres videre, men vurderes når det gjelder arbeidsform, omfang og innretning. Kostnads- og kompetanseprofil må i særlig grad gjennomgås. Det er avgjørende at toppidrettssatsingen kommer inn under kvalifisert politisk kontroll. Idrettsstyret (og NIFs generalsekretær) er verken faglig eller politisk riktig styringshode for denne krevende og sensitive aktiviteten. Enten bør toppidrettssatsingen defineres ut som eget organisasjonsledd, underlagt et styre valgt (og kontrollert) av særforbundene og NIF (Idrettsstyret), eller så bør «dansk løsning» vurderes. Den danske «Olympiatopp» er en stiftelse etablert med hjemmel i egen lov. Løsningen kom for å ivareta det samfunnsmessige ansvar ved å oppfordre unge utøvere til å satse framtid, liv og helse på en risikabel eliteidrettskarriere.

C)Små utøvergrupperinger rundt et særforbundshode trygt plassert i NIFs subsidierte servicetilbud, trenger et kritisk blikk. Det bør settes en klar standard for ytelse, enten i form av medlems- og/eller prestasjonsvekst, for at apparatstøtte skal være et offentlig økonomisk anliggende.

D)Kontakten mellom sentrum og periferi i organisasjonen må fornyes. Idrettskretsene har historisk sett hatt mandatet for å være bindeledd mellom det lokale og det sentrale, på de lokale ledds premisser. Tiden er inne til å erkjenne at idrettskretsene ikke målbærer denne forpliktelse. Et tungt og samlet engasjement for lokale interesser har vært fraværende i tingforsamlingen de senere år. Siden dette elementet er helt avgjørende for NIFs legitimitet som nasjonal operatør og meningsbærer, bør alternative kontaktformer utvikles, fortrinnsvis basert på direkte kontakt med idrettsrådene.

STATEN OVERFØRTE

i 2004 ca. 1,2 mrd. kroner til idrettsformål. Kulturministeren bestyrer dette avsnittet av samfunnslivet, og hennes røst bør høre med i debatten om mulige løsninger på både akutte og langsiktige problemer innenfor norsk idrett. Hun har et godt, og nokså nøytralt utgangspunkt i det regjeringsoppnevnte Sundergutvalgets innstilling fra februar 2003!

Andre politikere må gjerne tre inn i debatten. Populistiske heiarop av den type vi fikk fra visse hold i stortinget etter lanseringen av Tromsøs OL-kandidatur, må en ha lov å håpe uteblir etter at alvorlige tema nå er satt på dagsorden.