IDRETTSLEDERE

, ikke minst siste NIF-president, har med stor patos understreket «idrettens autonomi» som en ubestridt politisk rettighet, basert på et påstått levende indre demokrati, - klare verdivalg og utilslørt trussel mot «statlig innblanding». Denne gamle og velbrukte metoden for å holde politikken unna idretten, å reservere et folkekjært samfunnsanliggende for egne «upolitiske» innfall og luner, har dessverre i lang tid holdt tilbake en seriøs politisk meningsutveksling om idrettsspørsmål. Andre områder av samfunnslivet (for eksempel kirke, misjon og trossamfunn) prøves på tilsvarende måte privatisert, dvs. skjermet for kritisk innsyn og åpen politisk debatt, samtidig som staten avkreves store økonomiske bidrag. Dette er en anakronisme vårt samfunn ikke kan leve med uten omkostninger i form av begrenset åpenhet og skadet demokrati.

NORGES IDRETTSFORBUND

(NIFs) ledelse har manøvrert organisasjonen og seg selv inn i en kritisk situasjon, som har to mulige inn- og utganger:

1)Budsjettkutt, for å komme à jour økonomisk, blir iverksatt uten nødvendig analyse og plan. Ved denne framgangsmåten angripes driftsposter etter ostehøvelprinsippet, mens «vanskelige tema» som struktur, oppgaver og personell skjermes. Etter et par års hestekur gjenvinner organisasjonen budsjettbalansen, og siger tilbake i gamle folder.