Nifst banalt

Sydende fortelling om hverdagslige hendelser.

BOK: To forestillinger - eller fantasier - går igjen i Susannes tanker. Den ene handler om et ukomplisert liv med mann og barn, kjærtegn, innkjøp, familiefester og vennebesøk. Den andre er om den storslåtte nekrologen hun skal skrive om sin døde mann.

Utover dette foregår det nesten ingenting på idé- eller tankeplanet i Helle Helles nye roman; hun lar i hvert fall ikke leseren få del i det. Alt i denne teksten er beskrivelser av handlinger - trivielle inntil det ekstreme - vasker gulv, tar toget, kjøper hårføner. Eller dialog - overflatisk inntil det intetsigende: «Du blir en dritgod mor. Kan du ikke ta kjøkkenrullen, Susanne?»

Tidvis skimter man en tørr humor i et bortimot bunnløst dyp under dialogen: «Man kan ikke ha en mann som heter Luffe, sa Kim» eller «Du slipper ut all ånd fra dette stedet». Helle Helles korte roman er stilistisk gjennomført i sin banalitet. Den har en urovekkende begynnelse. Hovedpersonen er Susanne. Først jobber hun som vaske- og kjøkkenhjelp på et sykehus, siden vasker hun i private leiligheter. Mannen hennes, Kim, sitter hjemme i toromsleiligheten og skriver på sin første roman. Så flytter venninnen Esther inn, først på sofaen i stua, deretter overtar hun parets soverom og dobbeltseng, høygravid og ruvende.

Og tro ikke at dette er starten på noe dramatisk trekantforhold, for det skjer ingenting i denne romanen - like lite som i et vanlig, ukomplisert liv. Helle Helles forfatterskap plasserer seg i det danskene har utropt til nyrealismen på 1990- og 2000-tallet. På overflaten er alt hverdagslig, gjenkjennelig, konkret og visuelt som i et filmmanus. I underteksten både flimrer, syder og bobler det noe som kan minne om et heksebrygg. Dobbeltheten er elegant ivaretatt i Trude Marsteins oversettelse.