Nifst nok

«Sinister» lever effektivt opp til den uhellsvangre tittelen.

FILM: Oppdrag utført. «Sinister» er noe så sjeldent som en grøsser som faktisk er til å grøsse av, en film der en beundringsverdig uselvisk regissør må gi avkall på beundring for teknisk finesse og vakre bilder, rett og slett fordi filmen hans tvinger tilskueren til å se i gulvet eller opp i taket, og/eller holde seg for ørene. Og ingenting rommer så mye krypende uhygge som det helt første bildet, en kornete hjemmevideo som viser fire mennesker, med hverdagsklær, sekk over hodet og løkke rundt halsen, som sakte blir heist opp i et tre og hengt av en gjerningsmann ingen ser.

Dessverre tar filmen noen unødvendige omveier inn i det okkulte mens den sniker seg fremover. Det håndgripelige, hverdagslige ved åpningsscenen er nifst nok.

Gufne drap
Ethan Hawke spiller forfatteren av true crime-bøker som hungrer etter å oppleve suksess igjen. Han og familien flytter inn i et hus der et familiedrap og en forsvinning har funnet sted. På loftet finner han en eske med filmruller. Hver av dem er en dokumentasjon på et guffent drap på en hel familie. Besatt av å oppklare mysteriet og fange det mellom to permer tar forfatteren flere og flere støyter av whiskyflaska og går dypere og dypere inn i mørket. Det går som det må gå.

«Sinister» er en mørk på mange måter. Forfatteren beveger seg for det meste inne i en sparsom lyskjegle fra en lommelykt eller et vindu, og mangelen på lys øker følelsen av desorientering og mangel på oversikt. Hawke er passelig nevrotisk, og regissør og medmanusforfatter Scott Derrickson skaper en jagende stemning der man forstår både for hvorfor han burde slippe prosjektet og hvorfor han ikke klarer.

Surrogatskremsler
Og så har det seg altså slik at det knapt finnes noen skrekkfilmnemesis som klarer å lage ugagn i annen hvert minutt gjennom en hel spillefilm, og også Derrickson henfaller til surrogatskremsler, brå bevegelser eller knirk i gulvet som viser seg bare å være vinden/bikkja/barnet som ikke fikk sove. Men distraksjonene til tross: «Sinister» er upåklagelig uhellsvanger, og lever enkelt opp til sin egen tittel.