ALBUM: Tiden er nok moden for å kalle Oslo-bandet King Midas for et kultfenomen. Gjengen har alltid hatt en høy stjerne blant hovedstadhipsterne, men i resten av landet har deres smått dekadente storby-pop hatt hakket vanskeligere vekstkår. Grunnen til det er nok sammensatt.

Kanskje folk har hatt problemer med å føle seg hjemme i den referansetunge og av og til litt ugjennomtrengelige, glossy overflaten? På tross av at bandet har hatt flere låter som har markert seg og bandet har blitt viet tildels mye oppmerksomhet i mediene.

Mot strømmen Seks år har gått siden «Sorry» og «Rosso» som kan etter enkelte kryptiske meldinger å dømme være deres siste. Og det kan påpekes først som sist at om dette skal vise seg å være bandets svanesang, så viser de ingen anger på dødsleiet. «Rosso» er et aldri så lite ballespark i det gemene pop-hegemomiets generelle retning.

Det står i alle fall ikke på side en i Hakkespettboka for pop-aspiranter at du gjør lurt i å starte den 43 minutter lange plata med en instrumental som strekker seg opp mot syv minutter. Det er nesten noe lett nihilistisk over bandets, la oss kalle det seint ervervede dødsforakt.