Nikitin og den russiske rettsstat

Etter planen skal Russlands høyesterett i dag behandle saken mot den spiontiltalte Bellona-medarbeideren Aleksandr Nikitin.

Høyesterett vil ikke ta for seg hele sakskomplekset, men kun vurdere legaliteten av avgjørelsen i St. Petersburg byrett 29. oktober 1998 om å stanse rettssaken mot Nikitin og sende den tilbake til det russiske sikkerhetspolitiet, FSB, for ytterligere etterforskning. Både aktoratet og forsvaret har påkjært byrettens kjennelse.

Utfallet av Høyesteretts behandling kan bli ett av de følgende tre alternativer:

Aktorat får medhold i at straffesaken må returneres til byretten i St. Petersburg. Her vil den fortsette på grunnlag av en tiltale basert på hemmelige og tilbakevirkende dekreter. Forsvarerne får medhold i at tiltalen er uten grunnlag. Straffesaken avsluttes. Høyesterett stadfester byrettens avgjørelse. Saken tilbakesendes til etterforskning.

Det har lenge vært en utbredt oppfatning at sakens utfall vil ha stor betydning for utviklingen av den russiske rettsstaten. Bare hvis den blir behandlet i samsvar med de prinsippene Russland har forpliktet seg til å etterleve ved å vedta Grunnloven i 1993 og ved å ratifisere Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) i 1998, vil russiske myndigheters uttrykte ønske om å etablere en rettsstat ha troverdighet. Det faktum at byretten i sin kjennelse bemerker at tiltalen mot Nikitin er så vag at den fratar ham hans rett til å «forsvare seg med de midler loven gir» og ikke godtar noen av de sju ekspertvurderingene hvis konklusjoner danner bakgrunnen for straffesaken, viser at retten opptrådte uavhengig av aktoratet. Dette indikerer at Russland kan ha tatt en del steg mot å etablere en rettsstat. Disse stegene er imidlertid langtfra fullført.

Russlands straffeprosessuelle system er basert på en lovgivning som ble utarbeidet på 1950-tallet og innebærer at det ikke er mulig for en domstol å frifinne en tiltalt på grunn av manglende bevis. For å frifinne må dessuten domstolen skrive en punktvis tilbakevisning av tiltalen, hvilket blir nesten umulig når aktoratets sak er så rotete lagt opp som Nikitins. Ettersom Nikitin er tiltalt for å ha forbrutt seg mot hemmelig og tilbakevirkende lovgivning, har mange vist til Franz Kafkas «Prosessen» for å beskrive saken. Men også en annen litterær klassiker, Joseph Hellers «Catch 22», er illustrerende: «Hvis aktoratet ikke kan legge fram en skikkelig sak mot Nikitin må Nikitin frifinnes, men Nikitin kan ikke frifinnes hvis aktoratet ikke kan legge fram en skikkelig sak mot ham» (Moscow Times, 31.10.98).

Det er derfor forståelig at byretten sendte saken tilbake til etterforskning. Man kan nok hevde at byretten har opptrådt i samsvar med den russiske straffeprosessloven, og ikke med landets grunnlov og internasjonal rett. Det er imidlertid ikke lett for en lavere domstol å bryte med langvarig straffeprosessuell praksis. Russisk høyesterett bør imidlertid ikke ha slike problemer. Den har nå en mulighet til å avslutte sovjettidens praksis med å sende straffesaker hvor det ikke finnes beviser tilbake til etterforskning, i stedet for å frikjenne den tiltalte. Siden det er en forutsetning for å etablere en rettsstat at denne praksisen opphører, har høyesterett også en ubetinget plikt til å avslutte straffesaken.

Et rettssystem hvor domstolene sender straffesaker tilbake til etterforskning i de tilfeller hvor aktoratet ikke kan bevise at den tiltale er skyldig, strider mot den såkalte uskyldspresumpsjonen. Dette grunnleggende rettsstatsprinsippet innebærer at enhver som er anklaget for en forbrytelse skal anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Det er uttrykt både i artikkel 49 i den russiske grunnloven og i EMK artikkel 6 (2). Dersom høyesterett stadfester byrettens avgjørelse, vil den med andre ord også stadfeste et rettssystem som strider mot de grunnleggende rettsprinsippene Russland er internrettslig og folkerettslig forpliktet til å etterleve.

En slik avgjørelse vil videre innebære at saken vil bli returnert til FSB for ytterligere etterforskning. Denne etterforskningen vil være begrenset til å gjennomføre nye ekspertvurderinger av de påståtte statshemmelighetene i Bellona-rapporten og rapportens kilder. Hvis FSB opptrer i samsvar med de instruksene som ligger i byrettens avgjørelse, må den nye tiltalen som eventuelt legges fram, ikke omfatte informasjon som er hentet fra åpne kilder og være basert på den russiske loven om statshemmeligheter fra 1993. Disse kravene er det imidlertid umulig å oppfylle, dels fordi informasjonen i rapporten er basert på åpne kilder, og dels fordi loven om statshemmeligheter på det tidspunktet Nikitin ifølge tiltalen skal ha begått sine «ulovlige handlinger» (februar til september 1995) ikke definerte den aktuelle informasjonen som hemmelig. FSB har med andre ord ikke noe annet lovlig alternativ enn å henlegge straffesaken.

FSB har imidlertid ved flere anledninger blitt beordret av Russlands riksadvokat om ikke å basere tiltalen mot Nikitin på hemmelig og tilbakevirkende lovgivning, men disse ordrene har aldri blitt fulgt opp. Således har den tiltalebeslutningen som dannet grunnlaget for rettssaken i St. Petersburg, ikke mindre enn 17 direkte referanser til hemmelige og/eller tilbakevirkende dekreter fra det russiske forsvarsdepartementet og åtte referanser til et presidentdekret som ble publisert og trådte i kraft 30. november 1995, over to måneder etter at Nikitin ifølge tiltalen hadde avsluttet sin «illegale aktivitet». Når FSB ikke har villet adlyde Russlands øverste straffeprosessuelle myndighet, er det ikke gitt at man vil opptre i samsvar med en avgjørelse truffet av en bydomstol. FSB kan derfor meget vel komme tilbake med en ny tiltale som er like vag som dagens, og som er basert på de samme hemmelige og tilbakevirkende dekretene som før. Blir en slik tiltale brakt til retten, vil den sannsynligvis igjen bli sendt tilbake til etterforskning. Deretter vil FSB igjen kunne komme opp med den samme uklare tiltalen basert på hemmelige og tilbakevirkende dekreter, og retten vil sende den tilbake til «tilleggsetterforskning».

Saken kan med andre ord ha gått inn i en ond sirkel, hvor Nikitins rett til å få avgjort straffesaken mot seg innen rimelig tid, jf. EMK artikkel 6 (1), samt artikkel 46 og 47 i den russiske grunnloven, vil bli krenket i stadig økende grad. Ettersom han vil være underlagt strenge reiserestriksjoner helt til straffesaken er avgjort og ikke har noen reell mulighet til å få prøvd grunnlaget for disse restriksjonene internrettslig, vil også hans rett til fri utreise av Russland og en effektiv rettslig prøving av krenkelsene av hans grunnleggende rettigheter være krenket. Er ikke Russlands Høyesterett i stand til å komme frem til en tilfredsstillende løsning, vil disse krenkelsene i prinsippet kunne foregå for alltid, eller som Nikitin selv sier det i Time Magazine (47:98): «Jeg er forberedt på at saken kan vare resten av livet.»
Aleksandr Nikitin har når dette skrives vært siktet i mer enn tre år på grunnlag av hemmelige og tilbakevirkende dekreter, noe som strider med artikkel 15 nr. 3 og 54 i den russiske grunnloven og med EMK artikkel 5 og 7. Anklagene mot ham er faktisk så uklare at St. Petersburg byrett i kjennelsen 29. oktober 1998 bemerker at de fratar Nikitin hans rett «til å forsvare seg med de midler loven gir ham». Likevel unnlot byretten - av grunner som nok er forståelige, men rettslig uakseptable - å frifinne ham. Det vil imidlertid være et langt alvorligere anslag mot utviklingen av en russisk rettsstat om høyesterett stadfester byrettens avgjørelse. Da har Russlands høyeste rettslige myndighet godkjent at alvorlige krenkelser av individets grunnleggende rettigheter er akseptable, og at de kan pågå for en ubegrenset periode. Den eneste avgjørelsen Høyesterett kan fatte som ikke vil være et tilbakeslag for den russiske rettsstaten, vil derfor være å avslutte straffesaken mot Nikitin.