Nikki med frekt Mezzo-interiør

Bak Oslos stilligste utested står en 25-åring i joggesko og hettegenser.

- Selvtillit må du ha. Jeg har litt mye, kanskje.

Nikolai «Nikki» Butenschøn (25) smiler forsiktig, men - full av selvtillit. Han flytter kroppsvekten fra joggesko til joggesko et par ganger. Så lener han seg med den nye, røde hettegenseren sin mot den svarte bakveggen i kontrollrommet for lyd og lys og lar blikket flakke over store hvite og grå glassfiberflater, runde hjørner, «moderskip» og «flyvinger» langt der nede.

Det eneste utestedet Mezzo mangler i forhold til en kjent TV-serie på 70-tallet, er en skallet Henny Moan i romdrakt. Men romskipet midt i det enorme lokalet er en bar, og hele sulamitten, inkludert lys og lyd, er interiørarkitekt-student Nikkis første arbeidsprøve.

DET ER NI MÅNEDER siden Nikolai Buten-schøn fikk beskjed om å gjøre det beste han kunne ut av gamle Cosmopolite. Og det er et halvt år siden det beste Nikki kunne sto fram i all sin science fiction-prakt: Kjemisk fritt for salsa- og tangosvette, med finske designerstoler, benker med skaitrekk fra Mercedes og romfølelse i hver klinekrok.

- Hodet mitt er veldig fullt av stadig skiftende impulser. Da jeg så lokalet for første gang, hadde jeg veldig mye science fiction der oppe.

- Jeg ville lage noe frekt, noe som ikke fantes i Oslo. Mer sånn som du kan finne i Sør-Europa. Og jeg har vært i Sør-Europa.

Nikki synes han har fått mye ut av sitt 25 år lange liv: Han har jobbet som butikksjef på Levi's, fotoassistent, altmuligmann i ZTV, «slave» på arkitektkontor og gått et år på interiørarkitekt-skole i England. Men den feteste jobben han har hatt, den var i Sør-Europa - som strandgutt i Saint Tropez. Den fikk han gjennom en kamerat. Altså på samme måte som han fikk frie tøyler, millioner av kroner og beskjed om å gjøre 1100 stygge kvadratmeter så stilig som mulig.

- Jeg har heldigvis alltid vært mye ute på byen og er veldig utadvendt og prater med alle. Da kjenner du etter hvert en del folk. En jeg kjenner godt fikk spørsmål av sjefen sin om han visste om en flink interiørarkitekt. «Jeg kjenner han som er nummer én, men han bor i København», sa han jeg kjente. «Fly ham hjem», sa sjefen. Fett, ikke sant?

DA FØRSTEÅRS arkitektstudent Nikki ankom Oslo og lokalene i Industrigata, ventet «sjefen» og to erfarne interiørarkitekter som han skulle danke ut på stedet:

- De var selvfølgelig eldre enn meg, de var dyrere og de hadde ikke den utelivserfaringen jeg har. Antar jeg, sier Nikki.

Jobben gikk til den gang 24 år gamle Nikki fra Frogner/Homansbyen, som aldri har klart å holde orden på pengene sine, som gjerne vil bo i en stilig designerleilighet, men ikke klarer å holde det ryddig og som har masse ideer om alt mulig, men sjelden husker hva han tenkte for ett minutt siden.

- Sjefen så at jeg var flink uten å ha sett noe som helst av det jeg hadde gjort. Jeg hadde jo ikke gjort noe, men det var det ingen som visste. Det er det jeg mener med selvtillit: Du trenger ikke alltid fortelle hva du ikke kan. Jeg måtte gå rundt her sammen med de arkitektene, mens han som skulle ha jobben gjort pekte overalt og spurte hva vi ville gjøre med det og det. Det var bare å finne på noe der og da det. Og argumentere for det selvsagt. «Jeg vil gjøre sånn. Det har jeg gjort så mange ganger at jeg vet det funker.»

- Men du bløffa?

- Nja. Det er det jeg mener med at jeg kanskje har litt mye selvtillit. Jeg kan si ting, og i samme øyeblikk som jeg har sagt det kommer angsten. Det er da det gjelder ikke å trekke tilbake noe, men å holde kjeft!

DET ER IKKE HELT SANT at Nikki fikk «millioner av kroner og frie tøyler».

- Frie tøyler tar jeg alltid. Så frekk vet folk at jeg er. Men jeg fikk beskjed om å holde meg lavt hva gjaldt pengeforbruk. Hvilket var veldig vanskelig, for jeg har aldri klart å holde orden på økonomi av noe slag. Og for jobbing dag og natt i to måneder fikk jeg 40000.

- Hva sa faren din da du fikk oppdraget?

- Først synes han det var topp. Så begynte han å snakke om utdannelse og skole. Men da alt sto ferdig, da var han stolt. En kveld traff jeg ham til og med tilfeldig utenfor her sammen med fire arkitektkompiser. Jeg tror han hadde tatt dem med for å vise hva jeg hadde gjort, smiler sønn av arkitekt og direktør Peter Butenschøn i Norsk Form tilfreds.

- Min far er jo arkitekt, forklarer Nikki på beste Frognergutt-manér.

- Men han utfører jo ikke noe praktisk arbeid. Han har det mest her, fortsetter han og peker på sin egen munn.

- Jeg har lenge tenkt jeg skulle gjøre det motsatte av ham: Det vil si holde litt mer kjeft.

OM NIKOLAI BUTENSCHØN kommer til å holde kjeft i framtida er tvilsomt. Like tvilsomt som at han skulle bli arbeidsledig. Om ikke lenge dukker det opp en café på Grünerløkka og en klesbutikk på Majorstua i Nikki-design. Siden Mezzo sto ferdig har han fått så mange oppdrag at han har måttet begynne å takke nei.

- Jeg har bestemt meg for å gjøre ferdig skolen, selv om skole selvfølgelig aldri er veldig festlig. - Hvordan blir selvtilliten til en fortsatt fersk student av å kunne takke nei til fete oppdrag?

- Deilig, sier Nikki.

Så gliser han bredt og strekker armene mot taket:

- I'm a star.

MEZZO: Frekt design fra 25-åring i hettegenser.