Nile

Mer av det samme, men ikke like treffende denne gangen.

CD: Det er ikke mange områder på gripebrettet som står urørt når Karl Sanders & co tonesetter sin fascinasjon for faraoer, forbannelser og det gamle Egypt. Bandets heseblesende og tekniske death metal er fremdeles mektig imponerende. Det er likevel noe som ikke smaker like godt denne gangen. Forgjengeren «Annihilation of the Wicked» var et drønn av smart death metal og god låtskriving, spekket med nerve og sårt tiltrengt vitalitet. Nile har fremdeles orden på partituret – det kimer i gonger og uler av halsbrekkende soloer, alt pakket inn i den sedvanlige Østen-inspirasjonen. Problemet er at det biter ikke like godt denne gangen. Det viker mest som bandet forsøker å iscenesette seg selv i en forutbestemt persepsjon av hva bandet skal være. Hva tittelen angår, er den et mysterium i seg selv – et Google-søk vil nok flere til å sette kaffen i halsen.