Nilsens sommerlykke

Det var allsang fra første vers av «Alexander Kiellands Plass», og han behøvde på ingen måte gjort noe nummer ut av en liten tekst-blackout i «Gategutt». Om han hadde fortsatt som om ingenting var skjedd, ville salen fullført uten plett og lyte.

Norsk folkemusikk?

- Dette er et forsvar for den lille kjærligheten, den som kanskje ikke ble den helt store. Noen har flere slike blindgater enn andre.

Vi fikk «Så Nære Vi Var», tett fulgt av Crosby, Stills & Nash-pastisjen «Ord Over Sannhetens Bord» og vidunderlige «Hav Og Himmel» - med denne introen vi har hørt noen ganger nå; den om forskjellen på uttrykkene «himmel og hav» og «hav og himmel»... Den er like fin hver gang, og understreker at det hviler noe bunnløst historisk over Lillebjørn Nilsens musikk.

Og han har et poeng i omtalen av vårt forhold til egen folkemusikk.

- Det er så enkelt å være i f.eks. Irland eller USA. Om jeg spør mine verter om vi ikke kan gå et sted å høre folkemusikk, så byr det liksom ikke på problemer. Men om en amerikaner spør meg om vi ikke kan gå et sted å høre norsk folkemusikk - i Oslo...?

Vel - han gjør sitt beste for å rette opp misforholdet gjennom «Vidvinkelstev».

Nilsen - hver sommer?

«Crescendo I Gågata» er skrevet i Brüssel, passelig nok - ettersom han blander Grieg & Beethoven & Nilsen. Folket reiser seg i ærbødighet da han spiller «Gode Broder», og det er da det står klart for meg:

Nilsen på Rockefeller, midtsommers, kan meget vel bli en institusjon like tradisjonsrik og suksessrik som deLillos' julekonserter. Idéen skal ikke koste verken Rockefeller eller Nilsen mer enn undertegnedes frie entré.