Nine Inch Nails

Skarpskåren konsertplate fra brutalrock-veteran.

Enmannsbandet Nine Inch Nails (NIN) brøt lydmuren med debutcd-en «Pretty Hate Machine» i 1989. Fem år seinere kom «The Downward Spiral», der han samarbeidet med gitaristen Adrian Belew fra en av 70-tallets skjellsettende progrockband, King Crimson. Reznor er også gudfaren til Marilyn Manson, og en inspirator for sjangeren. Dermed var mannen bak NIN, Trent Reznor, regnet som en av de viktigste aktørene innenfor alternativ, industriell rock.

«And All That Could Have Been» er ingen dårlig liveplate, men den er heller ingen viktig utgivelse. Det er bare drøyt et år siden Reznor ga ut remixalbumet «Things Falling Apart», som fungerte som et hvileskjær etter studioalbumet «The Fragile» (1999).

Reznors styrke er at han klarer å forene progrock med industri- og alternativ, skarpskåren gitarrock på en «intelligent» måte der han ikke taper melodiene av syne. Hans musikk er så vel sårbar som brutal. Men jeg foretrekker studioplatene framfor denne akseptable livecd-en.