Anmeldelse av Lars Lillo-Stenbergs «Nini»

«Ninis største talent var å være Nini»

Personlig portrett av en tragisk skjebne.

FAR OG DATTER: Thorvald og Nini Stoltenberg i Oslo under utdelingen av Booth-prisen, Frelsesarmeens ærespris, i 2002. Året i forveien var det de som fikk prisen, etter at de sto åpent fram med Ninis rusproblemer. Foto: Erlend Aas/NTB Scanpix
FAR OG DATTER: Thorvald og Nini Stoltenberg i Oslo under utdelingen av Booth-prisen, Frelsesarmeens ærespris, i 2002. Året i forveien var det de som fikk prisen, etter at de sto åpent fram med Ninis rusproblemer. Foto: Erlend Aas/NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert

Innledningen til Lars Lillo-Stenbergs bok om Nini Stoltenberg er som en film. Det er som om han gjennom sitt lette, erindrende språk maner fram biter av åtte millimeters opptak fra en svunnen tid.

Lars og Nini møtte hverandre som elever på Steinerskolen på Hovseter, seinere i ungdomsmiljøer på slutten av 1970-tallet, da de begge var i de seine tenårene.

Du kan nå betale med

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer