Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Familien Addams»

Nittitallsheltene hadde fortjent en bedre film

«Familien Addams» er tilbake, i en litt masete versjon.

«Familien Addams»

3 1 6

Animasjon

Regi:

Greg Tiernan, Conrad Vernon

Skuespillere:

Norske stemmer: Jan Gunnar Røise, Cathrine Bang Norum, Mathilda Gressberg, Elisabeth Moberg

Premieredato:

1. november 2019

Aldersgrense:

6 år

Orginaltittel:

«The Addams Family»

«De makabre nittitallsheltene fortjener bedre»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er en scene i «Familien Addams» der bilen til nygifte Morticia og Gomez Addams sporer av. De to ser på hverandre og sier i kor: «Vi traff noe!», ikke med forferdelse, men med henrykkelse.

Små øyeblikk som dette løfter årets versjon av historien om den makakbre klanen, som oppsto i tegneserieform på tredvetallet og gjennom et par stjernespekkede komedier på nittitallet.

På sitt beste er «Familien Addams» et overflødighetshorn av lek og påfunn og myldring over alt som kan skje med den monstrøse familien som simpelthen elsker det makabre, som bruker en omvendt støvsuger for å få huset til å se passe falleferdig ut og har en avhugget hånd som kjæledyr, som løper rundt og logrer.

I blandingen av den gjenkjennelige kjernefamilien og de makabre omgivelsene har publikum i nesten hundre år kunnet gi seg hen til fascinasjonen for det grenseløse.

Potensielt herlig

Dette er altså en potensielt herlig verden som bare glimtvis kommer ordentlig til sin rett i «Familien Addams». For verken plottet eller streken er der det burde være. Det er forståelig, og egentlig ganske sjarmerende, at animasjonen er lagt så tett på den gamle tegneserien.

Men det som fungerer som enkle tegninger i sort og hvitt, kan bli stivt og livløst på film: Datteren Wednesday Addams, fylt opp til randen av IQ og Weltschmerz, er potensielt den sterkeste personligheten i familien, men får her en uttrykksløs oval til ansikt. Andre skikkelser er tegnet med overdrevne trekk og spikeraktige kropper, og beveger seg ikke grasiøst.

Masete

Familiens nemesis er en frenetisk eiendomsmegler med høyt hår, rosa drakt og mørke hensikter.

Hun vil assimilere og strømlinjeforme verden til det ikke er plass til familien Addams eller monstre som dem, og hele filmen blir som sådan et rop om anerkjennelse for de som er annerledes. Det er litt masete og banalt, og «Familien Addams» er morsommere når Gomez, Morticia og de andre dyrker mørket i sine egne sjeler og ikke bryr seg med andre. Djevelen er, heldigvis, i detaljene.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media