Nittve og 90-tallet

Da Lars Nittve ble engasjert som kurator for en ny skulpturbiennale av Norsk billedhoggerforening, hadde den svenske museumslederen ennå ikke inntatt sjefsstolen i nye Tate Gallery i London. 45-åringen var ferskt tilsatt som Knud W. Jensens etterfølger på Louisiana-museet, der han så for seg muligheter i sin framtidige rolle innenfor Nordens mest sentrale kunstinstitusjon.

  • Da kallelsen kom fra London, ble man imponert over at ikke Nittve kastet inn håndkleet overfor utfordringen fra Billedhoggerforeningen. Han innfant seg til intervjuavtale med Dagbladet rett etter å ha gjort en lysbildemaraton gjennom 80 kunstnere over to dager i Stenersenmuseet. Da snakket den dyktige utstillingsmakeren og internasjonalt orienterte kunstformidleren entusiastisk om situasjonen i norsk samtidsskulptur, men uten å røpe ett eneste av sine forestående valg. Nå viser utstillingen i Stenersenmuseet hvor spennende han hadde sett.
  • Nittve var ingen novise overfor våre hjemlige skulptører, og skrev tidlig på 80-tallet en innsiktsfull tekst om Bård Breivik til utstillingen «Materia & Minne». 20 år etter at den globale bergenseren bidro til å stake ut den nye kursen med sine båtformer på den viktige manifestasjonen «Skulptur underveis», peiler hans svenske fortolker noen av de retninger som én eldre, noen samtidige og neste generasjons medlemmer av Billedhoggerforeningen medlemmer beveger seg i. Det har skjedd mye på de to decenniene.
  • Begrepet skulptur går nå hinsides de grenser som tidligere generasjoner stanget mot. Veteranen Aase Texmon Rygh fikk føle det med geometriske møbiusformer. Fra dem fins forbindelsen til Rolf Starups matematiske linjeløp i metall. Så knyttes kontinuiteten innenfor «den rene formen» til et innhold gjennom Hanne Tyrmis bruksgjenstander i tvinnet aluminiumstråd. Viggo Pedersen spinner arbeidshistorie inn i sin installasjon, mens Toril Rygh og Bente Sommerfeldt-Colberg innfanger tilstander over truende kropper.
  • «Den hardeste slitasjen sitter i øyet,» heter det om Lage Pergons «Sittebokhylle». Disse ordene kan underskrives i konfrontasjon med Jon Gundersens mobiler i svart stein og Morten Viskums illuminerte dyrefostre. Lars Nittve ser det og lar også blikket finne trøst, med englevakt hos Roddy Bell og i Lars Widenfalsks akvariesyner.