No Age

My Bloody Valentine den ene dagen, de musikalske sønnene den neste.

KONSERT: Snakk om passende bandnavn! Los Angeles-duoen No Age spiller en type gladstøyrock som, siden indiebevegelsens fødsel rundt 80-skiftet, alltid vil bli forbundet med ungdommelig overmot, grusende gitarer og gjør-det-sjæl-glede.

På debutskiva «Nouns» skranglet de til med glitrende popmelodier forkvaklet gjennom støy, feedback og skaberakkel. Og da de spilte på den lille Odden-scenen på Øyafestivalen, tok de ikke bare gullet med seg opp på scenen, men de klarte om mulig også å gjøre hurlumheien enda mer sjarmerende.

Trommisvokalist Dan Spunt sang skakt og hamret løs samtidig, mens gitarist Randy Randall (selv navnene kan få hvem som helst til å tenke på sol, skating og tenåringsklining), slapp både øs og pannelugg løs.

Da han på siste låt bare overlot gitaren til en av publikummerne, som på beste riffonanerede «Guitar Hero»-vis tok utfordringen på strak arm, føltes det bare helt riktig. No Age er kanskje skakke, men det betyr ikke at det ikke kan være nesten perfekt.