Nobel Aabel

Han var den største, sier alle og minnes Per Aabel med kjærlighet og en faglig respekt som er innlysende og uomtvistelig. Vi som ikke kjente ham får del i medienes tilbakeblikk. Og det er her jeg henger mitt hjertesukk:

Et langt liv med triumfer og høydepunkt er tilbakelagt. Og så er det bildet av den gamle mannen ved pianoet, den kunstneriske uttrykksformen han ikke behersket best, oldingen med sprukken stemme, som holder på å få feste seg i vår offentlige hukommelse.

Som om Per Aabel var nasjonens bestefar? Han, den forfinete frekkasen? Jeg vet hva jeg snakker om. Det var meg han elsket, i plysjen i parkett. Det var for meg, altså publikum, han anstrengte seg så lekent at jeg unner ham ikke å bli sittende fast i våre minner som den gamle. Selv som sublim eventyrforteller var han aldri noen gammel gubbe, et prøysensk bestefarsfang å krabbe opp på.

Skuespillere har ingen alder før de trekker seg tilbake og tillater seg å bli gamle. Det hører til yrket å såkalt holde seg godt, en ganske nådeløs kvalifikasjon å måtte beherske, men en ferdighet som både genererer krefter og plasserer den evig unge i det magiske lyset der de store divaene hører hjemme.

Det er i halvlyset, i ly av skygger og masker, parykker og løsvipper at skuespilleren viser sitt sanne ansikt. Ikke i samtalen med mediene som på død og liv skal bak masken for å kle av ham magien plagg for plagg til han står her ute i virkeligheten sammen med oss andre.

Derfor stritter jeg når minnet om Per Aabel bygges rundt en vennligsinnet, rørende hyggepianist med fordums glimt i øyet og sin høye alder på stemmebåndet. Hvordan skal neste slekt begripe hans storhet hvis vi ikke viser hvor stor han var, midt i sitt livs kunst?

Per Aabel ble en meget gammel mann. Det er ikke derfor vi minnes ham.