REVOLUSJON: For første gang etter revolusjonen i 2011 kunne folket i Tunisia delta i et fritt valg 26. oktober 2014. I år hedres revolusjonen med Fredsprisen. Tunisia har gitt et håp til folk i en del av verden som herjes av krig, vold, blodbad og undertrykking.  Foto: AFP / Scanpix / FETHI BELAID
REVOLUSJON: For første gang etter revolusjonen i 2011 kunne folket i Tunisia delta i et fritt valg 26. oktober 2014. I år hedres revolusjonen med Fredsprisen. Tunisia har gitt et håp til folk i en del av verden som herjes av krig, vold, blodbad og undertrykking. Foto: AFP / Scanpix / FETHI BELAIDVis mer

Nobel duft av jasmin

De som har bygd fred mellom demokrati og muslimsk tro, for å unngå militært eller islamistisk diktatur, har fått Nobels Fredspris, skriver Einar Hagvaag.

Kommentar

Nobels Fredspris går i år egentlig til hele det tunisiske folket. Det er en heder til den ganske fredelige «Jasmin-revolusjonen» i 2011, utdelt litt på etterskudd. Den går i navnet til det som fikk navnet «Kvartetten for Nasjonal Dialog», som i en kritisk fase av den etter-revolusjonære historien sommeren 2013 fikk i gang en forsonende, nasjonal dialog for å redde revolusjonen fra å spore av fra sine grunnleggende verdier.

Jasmin-revolusjonen var en ganske enestående overgang fra et korrupt diktatur under president Zine El-Abidine Ben Ali til demokrati. Den begynte som et opprør mot fattigdom og trakassering fra korrupte myndigheter. Den fattige grønnsakhandleren Mohamed Bouazizi satte fyr på seg i desember 2010, og snart sto landet i politiske flammer. I gatene i hovedstaden Tunis hang duften av tåregass i noen januardager i 2011 før presidenten og hans familie flyktet. Duften av jasmin tok snart over.

Revolusjonen ble båret fram av krav om folkestyre, rettsstat, ytringsfrihet og menneskerettigheter, verdier som kanskje har europeisk opprinnelse, men som er universelle.

Tunisia måtte bygge nye politiske institusjoner, de som fantes av politiske partier var svake og partimønsteret måtte gå seg til underveis. To forhold var særegne for Tunisia. Fagbevegelsen UGTT (Union Générale Tunisienne du Travail) var landets sterkeste organisasjon, og hadde opptrådt forholdsvis uavhengig under diktaturet. Dessuten var det islamistiske partiet Ennahda (Gjenfødelsespartiet) ganske moderat.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Likevel oppsto det strid mellom tilhengerne av en sekulær stat og islamistene, som ønsket en form for religiøs stat. Kvartetten som oppsto i 2013 forsøkte å unngå ødeleggende krise ved å trekke det sivile samfunnet inn i et ordskifte om framtida. Foruten fagbevegelsen UGTT besto den av næringslivets hovedorganisasjon UTICA (Union Tunisienne de l'Industrie, du Commerce et de l'Artisanat), advokatforbundet ONAT (Ordre National des Avocats de Tunisie) og menneskerettighetsligaen LTDH (La Ligue Tunisienne pour La Défense des Droits de l'Homme).

Det er ikke tilfeldig at disse fire sammen kunne få til de politiske forhandlingene. Arbeidslivets to parter er hovedaktørene i en sosial dialog, advokatene og menneskerettighetsligaen står for rettsstaten og de politiske frihetene. Den nye Grunnloven, som ble vedtatt i februar 2014, fikk folkelig forankring. Etter et opphetet ordskifte endte det i et forlik mellom sekularister og islamister, som de aller fleste kunne leve med. Tunisierne hadde sett galskapen utfolde seg i nabolandene.

I parlamentsvalget i oktober i fjor vant det liberale og sekulære partiet Nidaa Tounes 86 av 217 seter. De moderate islamistene i Ennahda tapte og fikk 69 seter, mye mindre enn ventet. Måneden etter vant Béji Caïd Essebsi, også fra Nidaa Tounes, valget av president. Habib Essid ble statsminister og tok da med seg Ennahda i et regjeringssamarbeid. Ennahda avviste kravet fra ytterliggående islamister om «alt eller intet» og valgte i stedet samarbeid og innflytelse. De godtok reglene for den sekulære staten i Grunnloven.

Tunisia er det eneste fyrtårnet som ennå lyser etter «den arabiske våren» som begynte nettopp der. «Jasmin-revolusjonen» har vist noe overmåte viktig, først og fremst til andre arabiske land: Den arabiske verdenen må ikke velge mellom to onder som styreform, mellom et militært eller et islamistisk diktatur. Også arabiske folk har rett til folkestyre og rettsstat, med de frihetene som følger med.

Fredsprisen sender med dette et budskap til folk og herskere i Libya, Egypt, Syria og andre land i Nord-Afrika og Midtøsten som ikke har bestått prøven. Demokrati behøver ikke å føre til kaos som gjør et militært kupp nødvendig. Muslimer kan leve godt med folkestyre, noe Tyrkia i mange år også har vist.

Men Tunisia har også hatt mange tilbakeslag, og ytterliggående islamister har forsøkt seg med to blodige terror-angrep tidligere i år, øyensynlig for å slukke det revolusjonære fyrtårnet, det forbildet som Tunisia utgjør. Ennå er det et godt stykke å gå for å rotfeste folkestyret, ennå er det langt fram til den trygge velferdsstaten som folket drømmer om. Demokrati som politisk regime er en evigvarende skole som alltid vil vakle framover mellom kriser og framgangsrike seire.

Fredsprisen i år ligger midt i hovedsporet for hva som er fredsbygging i våre dager, det er jo bare å se på Libya, Egypt og Syria, og midt i hovedsporet for hvordan Nobelkomiteen har tolket testamentet fra Alfred Nobel i nyere tid.

Tunisia dufter ennå av jasmin.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook