TRØBBEL: Forholdet mellom Erling og Johanne Riiser er ikke tipp topp i kveldens Nobel-episode. Foto: NRK  
TRØBBEL: Forholdet mellom Erling og Johanne Riiser er ikke tipp topp i kveldens Nobel-episode. Foto: NRK  Vis mer

«Nobel» kan få en dramatisk avslutning. Les ukas recap her

NB: Masse spoilere!

Vi har kommet til nest siste episode av «Nobel», og DER var det så godt som helt klart hvem som egentlig planla drapet på Sharif Zamani. Men det hadde vel noen gjettet seg fram til allerede, eller hva?

  • Før vi går videre: Dette er altså en recap av helgens episode, og hvis du ikke har sett den ennå, må du stoppe nå. Ja, det må du faktisk. Les heller forrige ukes recap her.

Sånn. Når mysteriet med telefonhackeren blir avslørt allerede nå, kan det tyde på at det kan skje andre store ting i siste episode. Helgens kapittel inneholdt flere hint om at finalen kan bli dramatisk.

Men først: Johanne møter utenriksministeren (heretter Umin), som er i gang med å spise lunsj (våknet hun så seint hos Fruit for life-Hektor i forrige episode, eller har hun ikke fått tak i ham før nå?) Hun forteller at Hektor har bistått Sharif Zamani i forsøket på å få til en oljeavtale med Kina. Det vil si den avtalen som holdt på å spenne bein på det norske «Olje for utvikling»-initiativet, som Rolf Innherad jobber med. Og som i motsetning til den kinesiske avtalen er ment å virke fredsbyggende, ved at oljerettighetene tilfaller det afghanske folk og ikke våpenhandlende, talibankjælende landeiere.

Olje for utvikling er for øvrig et høyst virkelig Norad-program, som ble etablert i 2005, og som skal hjelpe utviklingsland til å dra nytte av oljeressursene sine. Øst-Timor, Ghana, Mosambik og Sør-Sudan er blant landene som har fått bistand.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skurk snakker ut

Nok en gang får vi gjentatt at det var Johanne som hentet inn Hektor til Fruit for life-prosjektet, så dette er kjempeflaut for henne, for norsk bistand, utenriks, oljepolitikk, you name it. Johanne lover å sparke Hektor.

TØMMER SEG: Hektor Stolt-Hansen. Foto: NRK
TØMMER SEG: Hektor Stolt-Hansen. Foto: NRK Vis mer

Han er for øyeblikket hjemme og svømmer i utebassenget sitt i regnværet, da Erling kommer gående inn fra hagen. Endelig får vi den tradisjonelle forbryter vet at løpet er kjørt og legger like godt absolutt alle korta på bordet-samtalen, som neppe finner sted så veldig ofte i virkeligheten, men som er veldig praktisk når en skal lage kjappe thrillere.

Erling tror fortsatt at det var Hektor som sendte ham sms’en om Sharif, mens Hektor tror at drapet var en utenrikspolitisk konspirasjon for å stoppe oljeavtalen hans. Han sier det samme som han sa til Johanne i forrige episode, pluss litt til, som trolig skal gi både ham og Zamani en tydeligere psykologisk profil, og et slags motiv for handlingene sine. Zamani ville se det stedet der Munch malte «Skrik», «han var så jævla glad i det bildet der, da, følte seg vel litt sånn selv.». Og: «Du vet åpenbart ikke hvordan det er å bli sett ned på av alle en selv ser opp til, men DET. FORSTÅR. JEG (…) Og du har drept nå en kollega og en nær venn av meg, og en bra mann.»

Telefonbevis

Begge slet altså med noen durabelige mindreverdighetskomplekser (vi husker jo den fine familien Hektor fortalte Johanne om i forrige episode). Men bra mann? Konemishandler, veibombemaker og opiumsmugler? Her må noen jobbe litt med verdiene sine.

For øvrig synes jeg «Nobel»-skaperne er langt bedre til å snekre thrillerplott enn til å lage psykologiske portretter. Dette blir litt lettvint. Men han har klart å overbevise Erling, som allerede leter etter en ny hovedmistenkt. Han lurer på hvem andre som visste at Zamani var i byen, men Hektor er ivrig etter å bytte tema. Triumferende overrekker han øredobbene som vi så Johanne lete etter i forrige episode, ber Erling forsvinne, og marsjerer opp trappa.

Men så kommer den interessante biten: Erling ser telefonen hans, som ligger igjen på stuebordet (Hvorfor er folk så slepphendte med viktige eiendeler her? Bilder, kontrakter, telefoner uten kodebeskyttelse, hjelmkameraer…). Det viser seg at Hektor, den skrytepaven, sendte mms til Rolf Innherad for å fortelle at han hadde tapt, og at Zamani var i byen for å signere med kineserne. Kanskje var det nettopp Innherad Hektor tenkte på da han sa «hvordan det er å bli sett ned på av alle en selv ser opp til». Stakkars Hektor. Han hadde visst glemt at hovmod står for fall. Klassisk thrillerskurk-fail.

Motiv

Det var indisium én. Så til nummer to, selve motivet, som ble til i Afghanistan 12 dager tidligere. Troppen følger Innherad til et møte med Sharif og Heydar Zamani. Det går rett vest. Sharif har null interesse av «hjelpe folket ditt»-argumenter, hvis han skal skrive under på oljeavtalen, vil han ha minst en av to ting: Penger, eller kona si tilbake. Til slutt erklærer han at han vil inngå avtale med kineserne i stedet, for de kan i det minste gi ham nok penger til å kjøpe ei ny kone.

MOTIV OG MULIGHET: Rolf Innherad. Foto: NRK
MOTIV OG MULIGHET: Rolf Innherad. Foto: NRK Vis mer

Rolf er rasende i bilen tilbake, men mykner når de svinger inn på et lokalt marked, der de spiller fotball med lokale barn. Erling hjelper en liten gutt med å reparere en drage, og får den i bytte mot noen drops. Så vet vi hvor han fikk hjemkomstgaven til Rikard fra. God stemning!

Men også denne scenen underbygger Innherads motiv for å kvitte seg med Zamani. For en av fotballgutta begynner å hoste blod. Innherad klapper ham hjelpeløst på ryggen, og vi husker hva han sa til Umin i første episode: «Jeg sliter med å se små unger som dør av pleuritt og lungebetennelse fordi de ikke har energi til å varme opp husene sine der nede.»

Nå vet vi altså at Innherad ikke bare hadde motiv for å kvitte seg med Sharif, men også for å sende sms til Sharif og fortelle ham at kona hans var i parkeringshuset. Sharif hadde jo fortalt ham at dersom han ga ham kona tilbake, ville han skrive under på oljeavtalen. For Sharif ville det derfor ikke være så merkelig å få en slik sms. Kanskje han til og med kjente igjen det afghanske telefonnummeret og visste hvor meldingen kom fra.

Nobelkandidat

I neste scene, på Ekebergs kontor, får vi vite at Innherad ikke bare visste at det var Ekeberg som brifet Erling om at Sharif stod på drapslista, han visste også hvor i Oslo Wasima befant seg. Han og troppsjef Burås har gitt hverandre intel i mange år. Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende, selv om jeg synes det er litt rart at han trengte å vite hvor Wasima var gått i dekning. Erling får beskjed om å holde tett – å få oljeavtalen i land er viktigere enn å straffe Innherad for å ha misbrukt tilliten deres.

VENN MED INNHERAD: Burås har gitt Rolf Innherad graderte opplysninger over lengre tid. Foto: NRK
VENN MED INNHERAD: Burås har gitt Rolf Innherad graderte opplysninger over lengre tid. Foto: NRK Vis mer

Alt tyder på at Innherad er en idealist som gikk for langt - igjen er vi ved seriens hovedtema: Hvor langt skal vi gå for å skape fred?

Uansett kan vi vel være enige om at Innherad trolig ikke er den perfekte mannen som så mange andre tror han er. Nobelkomiteens leder inkludert – hun røper for Johanne at komiteen vurderer ham. Nå vil de vite om han har noen store svin på skogen. Noe grums, av typen «egenvinning. De som bruker en sak for å tjene på det selv». Orkestrering av drap blir ikke nevnt, merkelig nok.

For øvrig forstår vi at Nora Nobel og Johanne er gamle kjente. Kanskje er Nora en gammel veileder fra universitetet, eller noe slikt? I alle fall er hun en Johanne kjenner godt nok til å snakke med om ekteskapsproblemene sine, og hun husker Erling fra tida da han satt og ventet på Johanne utenfor lesesalen. «Han klarte å sitte der og vente på deg uten å se ut som en puddel. Det er en bragd.» Hvis det skulle være noen tvil om hva slags mannsideal «Nobel» forfekter: Det er i alle fall ikke pudler.

Ekstra risiko

Over til Erling, som møter gutta fra troppen ved rehabiliteringssenteret til Jon Petter. De andre skal tilbake til Kabul, og forteller – selv om de egentlig ikke har lov – at de skal bistå Umin. «Tror du Rolf og Umin skal i samme møte, eller? Jeg føler at det er noe stort. Det er ikke hver dag Umin ber om FSK-assistanse spesifikt», sier Erling til Jon Petter etter at de andre har reist. Men Jon Petter mener han bør slutte å tenke på det og heller «konse på hjemmebane». .Forresten så vet vel Erling allerede at Umin og Rolf skal på samme møte? I forrige episode sa Rolf til ham: «Energiministeren møter oss i Kabul, og Umin stiller med entourage».

Vi trenger uansett ikke å fundere så lenge. I neste scene diskuterer Umin turen med pressesjefen og Johanne. Planen var å møte en gruppe afghanske vevere først, og deretter den afghanske energiministeren, for å skrive under på oljeavtalen. Pressen er invitert. Det samme er en hemmelig gjest, får Johanne vite etter at pressesjefen er gått. En gjest som ikke er så glad i kvinner uten burka. Johanne er ekstremt skeptisk: «Du har arrangert enda et møte med Mullah Ahmad?». Umin synes det er verdt å ta en sjanse, selv om han må lure ham inn, uten at energiministeren får vite om det på forhånd: «Tenk på hva vi får til. Et sånt møte mellom Taliban og regjeringen, det er et stort steg mot fred i Afghanistan. No guts, no glory!», sier han og ler. Johanne ler ikke. Hun sitter nok og lurer på om Mulla Ahmands syn virkelig er «forankret helt til topps i Taliban», slik Umin sier han regner med.

Bekymringen stiger

Den lille tvilen er kanskje grunnen til at Umin har bedt FSK om assistanse. Men pressesjefen vet ingenting om den ekstra sikkerhetsrisikoen, og vil ikke ha synlige soldater tilstede. «Det er ingen grunn til å tro at PST ikke skal klare å beskytte deg. Det kommer presse. Vi er en fredsnasjon», sa han før han gikk. Der var det ordet igjen, som sjelden dukker opp i positive sammenhenger i denne serien. «Fredsnasjon».

Bekymringen stiger i neste scene, der Erling småprater med Rikard. Rikard lurer nok en gang på om Erling er redd for å dø, og han påpeker at de norske soldatene har langt bedre odds enn dem de kriger mot: «også får de ikke like bra intel, som det heter» (Tja, litt informasjon har de jo om det kommende møtet. Ettersom de er invitert. Men det vet jo ikke FSK.).

Rikard lurer på hvorfor de ikke har vunnet krigen ennå, og så kommer en informasjonsrekke som minner om den vi fikk da de satt i bilen opp til familiegården tidligere, da Erling forklarte hvorfor Sharif mishandlet kona si. Nå forklarer han hva «symmetrisk krigføring» er, slik at vi vanlige tv-seere skal forstå utfordringene deres: «vi må se at de har våpen, eller, hvis vi tenker at de skal skyte mot oss, da har vi lov til å skyte.»

Hvorfor får vi denne informasjonen nå? Det kan vi godt grunne litt på.

Trøbbel på hjemmebane

To kontrast-dialoger på tampen: Jon Petter får besøk av Adella, som er på vei til Kabul, og stemningen er elektrisk, som noen unge nordlendinger ville sagt. Han liker riktignok ikke at hun skal ut igjen. Ikke vi heller, Jon Petter. Ikke vi heller.

Like hyggelig er det ikke hjemme hos Erling, der Johanne kommer hjem. Han vil vite om hun har ligget med Hektor, hun gjentar innbitt «jeg sov på sofaen» (men svarer vel egentlig ikke på spørsmålet). Imidlertid mener hun de har større ting å snakke om: «Jeg venter på at du skal komme hjem, og du er ikke deg selv, jeg aner ikke hva du er, du er ikke til stede. Jeg og Rikard trenger deg, men du er ikke til stede.»

SLITER: Johanne Riiser. Foto: NRK
SLITER: Johanne Riiser. Foto: NRK Vis mer

Det ender med hytting med neven og en dør som smeller, og igjen må jeg si at jeg liker thrillerdelen bedre enn psykologiseringen. Dette er sikkert en dialog mange par med problemer kan kjenne seg igjen i, men det er ikke mange par som baler med storpolitikk, fredsavtaler og drap i parkeringshus i løpet av en vanlig arbeidsuke. Å klage på at ektemannen ikke er «til stede» blir liksom litt hverdagslig i mine ører.

Forsvarseksperten kommenterer

Vi skal som vanlig avslutte med en uttalelse, ikke fra en samlivsekspert, men fra Dagbladets egen forsvarsekspert, Kristoffer Egeberg, som kommenterer ukas episode fra et forsvarsteknisk perspektiv.

Egeberg har følgende å si denne uka:

- Først en liten digresjon: Etter forrige episode nevnte jeg geita de tok med seg fra narkolageret. Og jeg antydet at den nok ville ha endt opp som festmåltid i leiren. Så fikk jeg et tips fra en oppmerksom og dedikert leser på at det var nettopp det som skjedde. Det er jo selvfølgelig den samme geita som Sigurd tilbereder i den aller første episoden. Før han blir drept av veibomben. Nydelig, snedig og subtilt manusarbeid. Jeg elsker slikt. Og takk til vår trofaste leser og aftenpodden-kjendis Lars Molteberg Glomnes for tips.

Så til dagens episode:

Best: Også denne gangen er vi bare en gang i Afghanistan. Her er scenen fra markedet nydelig skildret. De tar en pause fra det operative og leker med barna. Denne tilbakelente holdningen er noe norske soldater har vært berømt for blant våre allierte etter to tiår i Nato-operasjoner. I Bosnia, Kosovo og i Afghanistan tok norske soldater selv initiativ til bygge broer og tillit gjennom sport og spill med barn og unge. Et kjent ansikt for dette ble soldaten Kristoffer Sørli Jørgensen fra Stange, som ble drept av en veibombe i Meymaneh 8. november 2007. Like før han ble drept, var han en av initiativtagerne til en fotballturnering for barna i Faryab-provinsen. Han åpnet turneringen med å si «If football is the road to peace, play on!». Hans minnefond har bidratt til forbrødring gjennom fotball for mange barn og unge i den afghanske provinsen. Norske Afghanistan-soldater har vært faddere for flere inviterte Faryab-lag på Norway Cup.

Verst: Jeg må jo pirke på noe. Denne gangen en detalj som har plaget meg siden starten av serien, men som jeg selv har vært usikker på fordi det finnes ulike tolkninger av regelverket. Det er ikke så lenge siden Forsvaret innførte «troppeartstegn», populært kalt «beret-flash», bak luemerket på bereten. Dette er det runde fargemerket bak kongemonogrammet i bereten. Fargene angir hvilken våpengren soldaten tilhører. I serien har for eksempel Erling og Jon Petter gul og grønn beret-flash, som er kavaleriets farger, mens Hans Ivar og Kyrre har rød, som er infanteriets flash. Problemet er at Forsvarets spesialkommando har sin egen flash, grønn. Og det er denne som i praksis brukes av de som tilhører FSK. Ja – det er flisespikkeri. Men djevelen er som kjent i detaljene.

Les også: