Nobels vilje

NOBELS FREDSPRIS: Det rår påfallende taushet om den anklagen Fredrik Heffermehl har rettet mot Stortinget og Nobelinstituttet i sin ferske bok «Nobels vilje».

I årevis har vi godtatt at Nobelkomiteen har praktisert et så utvidet fredsbegrep at fredsprisen er blitt gitt til ting som miljøvern, mikrokreditt og humanitært arbeid. Mye kan tale for et vidt perspektiv på arbeidet for å hindre krig. Men Alfred Nobel testamenterte prisen til mer direkte løsninger.

Hva Heffermehl dokumenterer, er noe som ikke bare prisutdelerne, men de aller fleste av oss har oversett: at de som forvalter Nobels testamente ikke har adgang til å fortolke formålet med prisen etter sitt eget beste skjønn. De er bundet av lov og rett til å praktisere prisutdelingen på den måten som best svarer til hva testator mente.

I følge testamentet skal prisen deles ut til den «som har verkat mest eller best för folkens förbrödande och avskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser». De tre kravene henger sammen. Hovedmålet for dynamittprodusenten Nobel var å støtte initiativ til å nedlegge våpnene, slik hans store inspirator Bertha von Suttner uttrykte det.

Fredrik Heffermehl anklager de norske prisutdelerne for lovbrudd og krenkelser. De kan tie, men de kan ikke tie ham i hjel. En så alvorlig anklage krever et svar. Enten får de påvise at hans juridiske og etiske argumenter ikke holder. Eller de får erkjenne at han har rett og endre praksis i samsvar med det. Dette er en moralsk utfordring ikke bare til komiteen, men til Norges Storting.