Foto: Sony Music
Foto: Sony MusicVis mer

Anmeldelse: Hank Von Hell - «Egomania»

Nødløsninger og kramperim fra Hank Von Hell

Tafatt rockecomeback fra Hertis.

ALBUM: Hans-Erik Dyvik Husby har vært en kar med mange jern i ilden de siste årene. Han har figurert i en anselig mengde reality-show, spilt inn film og plate om Cornelis Vreeswijk, gitt ut bok, deltatt i Melodi Grand Prix og startet bandet Doctor Midnight and the Mercy Cult.

Motivasjonen bak alle disse forskjellige prosjektene har muligens vært å fjerne seg fra rollen som den death punk-antihelten han agerte som og etablere seg som en mann av folket?

Resultatene har kanskje ikke vært det man har håpet på? I og med at Husby nå gjør vendereis til det han en gang gjorde best, nemlig alteregoet Hank Von Helvete, eller Hank Von Hell som det nå står å lese på omslaget til debuten, «Egomania»?

Det er ikke så mye som tyder på en ny vår i rockens tjeneste for Dyvik Husby etter å ha gjort seg kjent med materialet på Von Hell-debuten. 20 år etter «Apocalypse Dudes» og linjer som «Do you wanna suck the goat tonight, And taste some outer space truth?», holder det liksom ikke helt med «King by day, queen by night, flick you knife, pick a fight».

Det sier kanskje noe om hvem som var de kreative kreftene i gamlebandet? Uten satiren, den mørke humoren og den lyriske brodden, fremstår Hank sine rockepistler som komiske iscenesettelser av tidligere blinkskudd.

Åpningslåten «Egomania» trekker til og med veksler på Turbonegro-klassikeren «The Age of Pamparius» med sine kneisende intro-akkorder. Og slik går det slag i slag i løpet av de 35 minuttene plata varer. Det blafrer i riff, rytmer og melodier du føler du har hørt tusen ganger før, utført med en helt annen entusiasme og tilstedeværelse.

Håndverksmessig er det helt er det helt levelig, selv om det låter mer rocke-ABC enn et band og en artist som med en brennende ambisjon for det man driver med. Da blir det fort en livstrøtt og hul materie å forholde seg til.

Som Hank synger på avslutningssporet, «Adios»: «Adios, adios, my demon is dead - no future ahead». For artistgjerningen til Hank Von Hell, kan fort bli en selvoppfyllende profeti, det der.