||| CD: Et forsonende trekk ved Postgirobyggets sjette album, er at det ikke låter så ille og/eller provoserende som akkumulerte fordommer skulle tilsi.

Den velkjente «småslapp-Lars Lillo-Stenberg»-grunnstillingen bøffes opp av tydelige Kent-fakter, en viss vilje til tempo- og temperaturøkning, og til og med en og annen banjo.

Men noen påtaleunnlatelse kommer ikke på tale, all den tid «Øyeblikk» er det beste argumentet jeg har hørt på veldig lenge for å synge dvask, middelmådig popmusikk på engelsk.

Ja, selv oppstyltet, provinsiell, middelmådig engelsk med et snev av norsk aksent er å foretrekke. Det er mulig å ignorere. Det samme kan ikke sies om Postgirobyggets tekster. Man kan alltid stole på at Arne Hurlen, nødrimenes ubestridte konge i det norske bestselgersjiktet, behersker kunsten å iscenesette klamme metaforer og banalt føleri uten den minste form for distanse eller ironi.

Man kan derfor også stole på at en gjennomsnittlig Postgirobygget-tekst slik sett tårner seg opp på en slik måte at den totalt skygger for selv deres mest spiselige musikalske tilløp.