Nødrop fra en norsklærer

På juleavslutningen for et drøyt år siden satt jeg desillusjonert med en bismak i munnen. Jo, juleavslutning var det, men langt unna ferietid likevel. Jeg måtte ta med meg 50 stiler hjem, og jeg hadde to klasser å sette terminkarakterer på. Litt av en ferie etter hardkjør den første terminen i full stilling som norsklærer! Jeg underviste to doble yrkesfagklasser og tre allmennklasser i norsk.

Jeg er 27 år gammel og har nå jobbet heltid i ett og et halvt år etter 7 års utdannelse. Jeg begynte å jobbe deltid som norsklærer allerede da jeg var 22 år, så jeg var ikke engang helt fersk høsten 2006. Så ille jeg enn syntes juleferiestarten var i fjor, så hadde jeg forventet at det skulle bli bedre i år. Men i år startet jeg utrolig nok juleferien med 80 stiler å rette og 300 terminkarakterer som ennå ikke var bestemt og ført inn.

Det ropes i media om at noe er galt i norsk skole. Og at læreren er den viktigste personen. Han må skoleres og etterutdannes. Han er ikke god nok. Han mangler noe grunnleggende. Men det er ikke kunnskap han mangler. Det er tid han mangler. Det er i hvert fall tid som kunne gjort meg til en bedre lærer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Leseplikten er det systemet som ligger til grunn for hvor mange undervisningstimer en lærer får i faget sitt, og norskfaget har den laveste leseplikten. På vg2 og vk2 underviser man totalt 16 timer i uka, men hvis man bare har vg1, kan man ende opp med 18 timer i uka. Dette til tross for at trinnene har nøyaktig like stor rettebyrde - etter at vi seint i høst plutselig fikk vite at også vg1 skulle ha karakter i norsk sidemål. Alle trinn skal nå ha to skriftlige karakterer hver. Med en blanding av ulike trinn blir resultatet gjerne 17 timer undervisning i uka for en norsklærer.

Hvis vi sammenlikner med andre fag som kan «konkurrere» med leseplikten vår, så finner vi for eksempel et fag som matematikk. Leseplikt på mellom 17 og 18 timer vil kunne resultere i fire klasser for en matematikklærer. Det er nøyaktig det samme antall klasser som jeg har i år, bare én time mindre undervisning.

Med fire klasser i norsk har jeg cirka 100 elever som skal ha tre karakterer hver. Denne terminen kan jeg se fram til 16 bunker med stiler å rette. To stiler per elev og per skriftlige karakter resulterer i 400 stiler. I tillegg kommer de prøvebunkene eller de muntlige framføringene som jeg må sørge for, for å sette den muntlige karakteren i norsk. Hvis vi sammenlikner med matematikklæreren som også har fire klasser, så slipper altså han unna med de bunkene som er den lille ekstrabunken min for norsk muntlig, mens jeg har 16 bunker med stiler på toppen av det.

I tillegg er det en kjensgjerning at det er mer jobb å rette en stil enn en prøve, og i norskfaget skal jeg altså rette to stiler og en prøve per den ene prøven en annen lærer har i et fag som for eksempel matematikk. Det er så gjennomskuelig urettferdig som det lar seg gjøre. Uka og døgnet er like langt for både matematikk- og norsklærere, men tida vi skal bruke til å rette disse stilene, den må trylles fram på magisk vis. Og det er ikke leseplikten i matematikk jeg hevder det er noe galt med.

Jeg trives kjempegodt som lærer. Jeg har søte og hyggelige elever, jeg koser meg i klasserommet og gleder meg til å gå på jobb. Skolen jeg jobber på har et nesten uvanlig godt arbeidsmiljø, og jeg er veldig glad i kollegene mine der. Det er altså ingenting som skulle tilsi at jeg skulle ha lyst til å slutte. Jeg digger faget mitt og jobben min! Men sånn rent logisk sett, så ser jeg at hvis jeg skal fortsette i denne jobben, så blir jeg utbrent. Hver eneste kveld (skjønt jeg prøver å ha fri på fredagskveldene), hver eneste helg og i hver eneste ferie jobber jeg, bortsett fra sommerferien. Men den var ikke for lang. Etter skoleåret følte jeg at jeg virkelig trengte så lang ferie. Og jeg tror at i andre yrker, hvor man har fri hver ettermiddag og hver helg - eller kan samtykke i overtid med overtidsbetaling noen ganger - kunne jeg faktisk ha greid meg med kortere ferie.

UMENNESKELIG: - Man må lære seg en overlevelsesstrategi, og så langt føler jeg at norsklæreryrket har vært en skole i hvordan man skal bli nødt til å lære seg å gi blaffen, skriver lektoren. Illustrasjonsfoto. Scanpix
UMENNESKELIG: - Man må lære seg en overlevelsesstrategi, og så langt føler jeg at norsklæreryrket har vært en skole i hvordan man skal bli nødt til å lære seg å gi blaffen, skriver lektoren. Illustrasjonsfoto. Scanpix Vis mer

Denne jobben går på helsa løs. Jeg sover i snitt maks 6 timer om natta - 3, 4 eller 5 timer er slett ikke uvanlig på ukedagene.
Helgene drar opp snittet. Grunnen til at jeg ikke legger meg er at jeg sitter og jobber. Jeg er så trøtt at jeg kjører til jobb med solbriller i morgenmørket. Etter en full dag på jobb trenger jeg en til to timer pause før jeg kan komme i gang med å jobbe igjen, og da blir man sittende en god stund. A-mennesker jeg kjenner legger seg heller tidlig og står opp kl. 04 om natta. Hver sin smak. Men man er samvittighetsfull. Det er lille Oles skolegang det dreier seg om.

Og lærere får det rett i fleisen hvis jobben vi gjør ikke er god nok.

Hvis du ikke er forberedt til timen, så er det ikke noe særlig å gå til time. Og du vil gjerne gjøre ditt beste. Det er gøy å lage forseggjorte opplegg. Det er gøy å gi tilbake stiler med ordentlig tilbakemelding. Det er gøy å se at elevene lærer noe, og at de trives i timene dine. Det er stas når du merker at elevene merker at du er godt forberedt til timen. Og hvorfor skulle yrket være lagt opp annerledes? Er det meningen at man skal gå til timene uten å ha gjort sitt beste? Ja, hvis vi legger arbeidsmengde og tilmålt tid til grunn, så er det jammen det.

Og folk lurer på hva som er galt med skolen i Norge.

Hvis det er slik at norsk skole ikke skal bli stående uten lærere om noen få år, så handler det ikke bare om å rekruttere nye lærere. Det handler om å friste dem til å bli i yrket mer enn et par år. Jeg må slutte før eller siden. Jeg innser at det ikke er sunt å fortsette et slikt liv. Jeg jobber gjerne overtid noen kvelder, men jeg er ingen overmenneskelig duracell-kanin som ikke trenger verken søvn eller fritid.

Det er noe som skjer med et menneske som aldri blir ferdig med det hun/han burde gjøre. Man må lære seg en overlevelsesstrategi, og så langt føler jeg at norsklæreryrket har vært en skole i hvordan man blir nødt til å lære seg å gi blaffen. Noen ganger må jeg si til meg selv at jo, bunkene ligger og venter, men nå må jeg bare ha fri, og elevene får vente. Du må bestemme deg for hvilke oppgaver som du må saldere bort eller utsette. Du skulle og burde gjort dem, men du kan ikke gjøre ting så godt og nøye som du vil, for du må overleve. Men stilene forsvinner likevel ikke. De bare venter på deg til neste «ferie».

Jeg har tidligere følt meg sikker på at arbeidsmengden vil bli bedre med åra etter hvert som jeg blir flinkere til å gjøre jobben min og får mer oversikt, men de norsklærerne som har jobbet 15-20 år lenger enn meg, de tar fortsatt med seg jobben hjem altfor ofte. Det er ikke mye som gir håp. Det største samtaleemnet blant norsklærere, spesielt unge, det er arbeidsmengden. Den er uakseptabelt stor, og hvis ikke noe gjøres, så vil det aldri bli noe tema å finne ut hva som skal til for at ikke vi skal gå av med pensjon før tida.

For da har vi nemlig alle sammen for flere tiår siden forsvunnet inn i andre yrker.

Nødrop fra en norsklærer