Nødrop fra grasrota

Når du har lest denne boka, vil du forstå hvor komplisert konflikten mellom israelerne og palestinerne er.

BOK: Bøker om Israel-Palestina-konflikten er ofte subjektive og som regel skrevet av eller om dem som har makten. Vanlige folk kommer altfor sjelden til orde. Derfor skal Sandra Petersen og Tonje Merete Viken ha all ros for at de i denne boka presenterer rundt 30 israeleres og palestineres tanker og holdninger gjennom artikler og intervjuer. Her er «jøder, muslimer, ortodokse, kristne - akademikere, aktivister, journalister og sikkerhetsvakter», som det står bak på bokas omslag.

Speiler speilet

Tittelen på boka, «Kaleidoskop», henspiller på det optiske apparatet som gjør det mulig å se speilbilder av speilbilder, med stadig nye mønstre ettersom man vrir på det, men med det samme speilbildet som utgangspunkt. Her er to folk med hver sin traumatiske historie, som begge oppfatter seg som ofre og som begge gjør krav på samme landområder. Men mange innser også at det må nytenkning og nye mønstre til for å få til en løsning på den bitre konflikten mellom de to folkene.I boka møter vi fredsaktivister, sekularister, islamister, feminister og jødiske nybyggere, noen kjente, noen ukjente. Felles for de fleste av dem er at de ønsker et kompromiss og en dialog med motparten. Noen av dem arbeider aktivt for å få dette til, slik som lærerne som er engasjert i banebrytende prosjekter; enten for å legge grunnen for en felles historieforståelse, eller med håp om å få den andre parten til å lese sin egen versjon. Selv det siste er ikke lett i dagens Israel og Palestina.

Ønsker om fred

Mange av bokas bidragsytere tenker konstruktivt og ønsker fred. Likevel er det fortvilelse, desperasjon, oppgitthet, frykt og pessimisme som preger dagliglivet til disse menneskene. Problemene er så mange og sammensatte at det skal mer til enn noen optimistiske fredsmeklere for å skape avtaler som er realistiske og varige. Kanskje har hun rett den israelske fredsaktivisten som ønsker at israelerne og palestinerne må få være fra hverandre for en stund, slik at sårene kan få tid til å gro. «For mye har skjedd mellom oss, vi stoler ikke på hverandre lenger,» sier hun.I et stadig mer islamisert palestinsk samfunn er det interessant å lese intervjuet med Mudar Qassis, professor ved Birzeit-universitetet, som minnes tida på 1970-tallet da bare tanken på bønn var en vits i hjembyen hans Ramallah. Tankevekkende er også påminnelsen fra ikke-voldsaktivistene Fadi M. Rabieh og Lucy Nusseibeh om at ingen uavhengig stat de siste tjue åra er blitt til gjennom vold, det være seg omveltningene i Sør-Afrika, Sovjetunionen, Øst-Tyskland, Ukraina eller Georgia.

Kvinne- og homokamp

Boka har en rekke faktabokser, som er godt pedagogisk lagt opp og som gir forståelse både for den uinnvidde og den som har satt seg litt inn i Midtøsten-konflikten. I kortversjon kan vi lese om det palestinske flyktningproblemet, den palestinske selvstyremyndigheten, palestinsk kvinnebevegelse, en oversikt over de forskjellige fredsavtalene mellom israelerne og palestinerne og oversikter over israelsk politikk, politiske partier - og homokamp.Forfatterne har også gitt referanser til relaterte artikler andre steder i boka etter hvert kapittel, noe som gjør det lett å holde oversikten.Men forlaget kunne kanskje ha brukt litt mer tid på redigering og korrektur. En rekke fotnoter burde vært omarbeidet eller luket ut fordi de bare er gjentakelser. Det er ikke så mange språkfeil, men det mangler kommaer i bøtter og spann. Ved et par anledninger har det også gått fort i svingene i oversettelsen. Når man på side 53 snakker om populære bevegelser, vil jeg tro det dreier seg om popular movements (folkelige bevegelser). Og når vi snakker om feil; Hanan Ashrawi trakk seg ikke som medlem av nasjonalforsamlingen i 1998, men som minister for høyere utdanning.Og helt til slutt: Forfatterne skriver om «separasjonsbarrieren» som israelerne har satt opp for å stenge palestinerne ute fra Israel. Denne er så kontroversiell at dette uttrykket fortoner seg som en bagatellisering. Jeg ville brukt betegnelsen separasjonsmuren, selv om det ikke er betong overalt.