Nødrop til de voksne

«Hadde bare noen fortalt oss hvilke tegn vi skulle se etter. Vi skjønte ikke at vår sønn gikk på stoff, før han var langt på kjøret.»

En fars triste reaksjon i etterkant. Naiv? Kanskje. Vi har ingen rett til å dømme.

Men ta det som et varsku. Og ett tegn har vi i hvert fall fått med oss, vi som har fulgt NRK 1s gode serie «Blodsbånd» med siste episode i kveld: Når barnet ditt svinger fra depresjon eller mutt innesluttethet til plutselig lystighet, og ser på deg med digre pupiller - da bør du reagere. Dette visste foreldreparet i «Blodsbånd», fordi de er leger. Og det serien først og fremst viser er at katastrofen kan komme, også til de tilsynelatende vellykkede familiene.

  • Det handler om å lytte, bokstavelig eller i overført betydning. At vi er til stede, med nærvær.
  • De unge skriver om sin hverdag, der flere savner foreldrenes nærvær og oppmerksomhet. De ønsker seg grenser. De skildrer savnet av venner, og mobbing som er langt mer utbredt enn man tror, sett både fra mobberen og mobbeofferets side. Skjønt begge er ofre for noe de ikke har styring over. Ett brev beskriver veien til knivstikk. En desperat innvandrer som etter gjentatt ondsinnet og utspekulert vold, til slutt griper til kniven. Før han vurderer selvmord som eneste utvei.
  • «Barn må si ifra,» sier en annen. «Hvis vi ikke går til læreren eller foreldre, blir det mer slåssing, erting og mobbing. Barn kan klare alt,» skriver Sofia.
  • Viser vi det ansvaret, og er vi rede til å ta konsekvensene av det? De unge krever en bit av tida vår. I dag er tid ingen selvfølge. Tid er kostbar. Boka forteller at alternativet er dyrere.

Dette er noe av det de ønsker seg, ungdommene og barna som har levert sine bidrag til boka «Kjære en eller annen... Ei bok om å vokse opp i Norge», redigert av Dagbladets journalist Arne O. Holm, etter en idé av Tveita Ungdomsklubb i Oslo.

Brevene, diktene, småsnuttene forteller ikke bare om veien til stoff, og om noen som tror de har kontroll over misbruket. Brevene gir følsomme, ekte innsyn i angst og ensomhet.

Mens vi vet at der ute gjelder en annen lov. Den som sladrer får dobbelt igjen. Derfor er det så mange som ikke tør anmelde overgrep. Derfor står politiet også maktesløst.

Boka er skrevet av unge, men tittelen «Kjære en eller annen...» henvender seg like mye til den voksne leser. Kanskje først og fremst. Brevene er nødrop om hjelp til ansvarlige mennesker med erfaring.