Nødvendig krisehjelp

«Det er en myte at det var bedre før og at folk løste alle kriser med hjelp fra familie og nettverk.»

Lørdag 21. oktober skriver professor Einar Kringlen en kronikk med tittelen «Krisepsykologi som industri». I Kringlens oppvekst greide de som mistet sine nærmeste seg gjennom støtte fra sine nærmeste. I over 20 år har jeg arbeidet med å følge opp mennesker som uventet har mistet sine nærmeste. Min erfaring er klar: Det er en myte at det var bedre før og at folk løste alle kriser med hjelp fra familie og nettverk. De som opplevde plutselige dødsfall for mange år tilbake, forteller om ensomhet og fortvilelse. Det er beretninger om sorg og traumer som de aldri fikk hjelp med, en hjelp som kunne ha dempet de smertefulle bildene eller fantasiene de har levd med siden dødsfallet, som kunne hindret familiesplittelse eller redusert den svekkelsen i livskvalitet de har slitt med gjennom årene. Det er en hån når en av landets fremste psykiatere står frem og forteller dem hvor god hjelp de har fått.

Jeg kan være enig med Kringlen i at krisepsykologi noen ganger har vært benyttet unødvendig, men underforbruket skaper nok langt større problemer enn overforbruket. Det er beklagelig når en kapasitet som Kringlen videreformidler mytedannelse basert på den utbrukte og usanne fremstillingen som media ga av historien om speiderne som gikk seg ville, eller når han gir næring til myten om utrykningsklare kriseteam som straks er på pletten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er heller ikke riktig som Kringlen sier, at bare et mindretall utvikler senskader etter alvorlige påkjenninger. Ved Senter for Krisepsykologi har vi gjennomført flere landsdekkende undersøkelser omkring de reaksjoner og den krisehjelp som etterlatte etter plutselige dødsfall får. Vi kan med belegg i forskning opplyse at over halvparten av foreldre som opplever tap av barn ved plutselige dødsfall har omfattende posttraumatiske plager og kompliserte sorgreaksjoner mer enn ett år etter dødsfallet. Slik er det med mange andre alvorlige krisehendelser også. Problemet her er at de fleste ikke får den hjelp de burde få. Etterlatte ønsker hurtig hjelp, hjelp som strekker seg ut, hjelp over tid, og hjelp til barn som etterlatte. Dette opplever mange at de ikke får i dag.

For den uinnvidde leser synes Kringlens innlegg å være en slags vitenskapelig fundert kritikk av dette området. Innlegget dreier seg nok også om makt og posisjoner i den terapeutiske verden. Når en av psykiatriens koryfeer rører på seg, er makten truet, og i psykiatrien er det lange og dessverre mørke tradisjoner for utøvelse av makt. Den eneste virkelige industri i psykiatrien er legemiddelindustrien, hvor legene utøver sin makt gjennom reseptblokkene. Mye av krisepsykologien baserer seg på lite kostbar omsorg og omtanke for mennesker som står midt oppi hendelser som for alltid kan endre deres liv.

Innen det krisepsykologiske feltet har vi påpekt at den tradisjonelle psykiatriske tenkemåten faktisk skaper mer avstand og kan øke problemene for de som skal hjelpes. Mange av de som har arbeidet i årevis i psykiatrien, har faktisk lagt seg til måter å møte mennesker på som gjør vondt verre i en krisesituasjon, slik at de må avlære noe av sitt arbeidssett for på en god måte å kunne bistå i en krisesituasjon.

Kringlens kritikk er spesielt rettet mot undersøkelser som benytter såkalt psykologisk debriefing som intervensjonsform. Psykologisk debriefing innebærer en systematisk samtale om det som har hendt.

I den første undersøkelsen som Kringlen refererer til, fra Gulfkrigen, er det svært uklart hva debriefingen besto av fordi intervensjonen er så lite beskrevet i undersøkelsesrapporten. Forfatterne oppgir å ha fulgt Dyregrovs modell, noe jeg finner merkelig siden jeg aldri har utviklet en egen modell, ei heller trent gruppen som utførte intervensjonene. Kringlen diskuterer ikke denne eller andre metodiske innvendinger som også gjelder andre studier på området. F.eks. har deltagerne i Gulf-undersøkelsen som selv valgte å delta i debriefing, blitt sammenlignet med dem som valgte ikke å delta. Det er åpenbart at de som melder seg for å delta i en debriefing mest sannsynlig har et større behov for å samtale om det som har hendt (noe vi har funnet i en ny undersøkelse som enda ikke er publisert) enn de som ikke deltar. Forfatterne av studien er selv klar over noen av de metodiske begrensningene, og konkluderer til tross for sine negative funn med: «Despite our findings we remain committed to the principle of debriefing» (s. 64).

Den såkalte Cohrane-rapporten tillegges stor vekt av Kringlen og andre psykiatere. Her tas det med metodisk sterke undersøkelser, men dessverre stilles det meget få krav til den «debriefing» som tilbys. Et vesentlig grunnlag for Cohrane-rapporten er tre britiske studier som alle dreier seg om oppfølging av enkeltpersoner (mens såkalt debriefing er en metode utviklet for grupper). I den ene undersøkelsen fikk kvinner som mistet barn under svangerskap en times samtale i sitt hjem to uker etter hendelsen. Her ble de «tvunget» gjennom en samtale hvor de først skulle fortelle hva som skjedde, deretter hva de tenkte og følte i forhold til dødsfallet, før de fikk informasjon om vanlige reaksjoner. Dette var all hjelpen de fikk. En uke og senere fire måneder etter denne samtalen ble kvinnene undersøkt for å se om deres situasjon atskilte seg fra en annen gruppe som ikke fikk slik hjelp. Det ble ikke funnet forskjeller mellom gruppene. Dette er en meningsløs og uprofesjonell intervensjon. Det er høyst betenkelig å tilby mennesker bare en times oppfølging i en slik situasjon. Dette kan sammenlignes med en kirurg som har åpnet en pasients brystkasse for en hjerteoperasjon og så spaserer vekk fra operasjonen.

To andre studier som Kringlen refererer til, dreier seg om en samtale med henholdsvis pasienter som like før er innlagt på sykehus med brannskader eller med skader etter en trafikkulykke. Varigheten på samtalen er én time (faktisk 44 minutter i den ene studien), uten noen form for oppfølging. Erfaringsmessig må den fysiske leging finne sted før en er klar for en eventuell psykologisk bearbeiding. At de i disse studiene i løpet av en time vil presse på skadede personer en kognitiv og emosjonell bearbeiding er i beste fall dårlig klinisk arbeid, i verste fall klart uetisk. Studiene som Kringlen refererer til, har lite til felles med en skikkelig utført kriseintervensjon som følges opp gjennom senere samtaler. Selv om Kringlen mot slutten av kronikken vedgår at det er metodiske problemer, burde en professor ha søkt til primærkilden og vurdert de undersøkelsene han refererer før han offentlig gikk ut med et slikt angrep.

Han underslår også at det finnes en serie studier som har konkludert med at psykologisk debriefing sammen med andre former for god kriseintervensjon har en svært positiv effekt for deltagerne. Nylig har en av verdens ledende traumatologer, George Everly, gjennomført en såkalt meta-analyse av debriefinger av god klinisk kvalitet. Hans resultater viser at disse kriseintervensjonsmetodene var til svært god hjelp for de som deltok. Systematisk bruk av krisepsykologiske prinsipper har også i flere undersøkelser vist seg å dramatisk redusere sykefravær og andre problemer etter bl.a. alvorlige voldshendelser. Disse undersøkelsene nevnes ikke av Kringlen.

For oss som arbeider innen dette feltet, er det viktig å lære hvordan vi kan gjøre arbeidet bedre. Dette betyr også å stille kritiske spørsmål i forhold til det vi gjør. Vi må bli bedre til å mobilisere naturlige nettverk, til å normalisere reaksjoner og hjelpe de som opplever krisen til en bedre forståelse for sine reaksjoner for å motvirke langvarige problemer, og vi må sikre mer hjelp til de som trenger det. Krisepsykologien skal ikke bli en ny maktstruktur. Dens utgangspunkt skal være nær «brukerne», og vi skal lytte til hva de kriserammede selv ønsker. Så langt tyder forskning på at det de ønsker, er nesten identisk med det som fremheves innen moderne krisepsykologi.