Nødvendig kystopprør

Ingress

Meninger

Gjennom selskapene Havfisk og Norway Seafoods er Kjell Inge Røkke en dominerende aktør i norsk fiskeindustri. Røkke-systemet kontrollerer omtrent en tredjedel av trålerkvotene og eier en rekke foredlingsanlegg på land. Fiskerbaronen fra Molde kom ikke til denne posisjonen uten betingelser. Kvotene ble tildelt under en klar forutsetning om leveringsplikt til anlegg på land. I Nord-Norge har det lenge vært misnøye med hvordan Røkke-selskapene forvalter trålerkvotene og landindustrien. Misnøyen retter seg også mot politikerne - både de rødgrønne og de blå - som gjennom lang tid har utvannet leveringsplikten. Nå planlegger Røkke-selskapene nedbygging av mottaksanlegg, og dette har tent en brann av protester i Nord-Norge. I dag kommer Kystaksjonen for å protestere foran Stortinget.

Det kystopprøret som nå vokser fram, handler om langt mer enn Kjell Inge Røkke og hans rolle i fiskerinæringen. Lederen i Kystaksjonen, Trond Einar Olausen, sier det er dyp frustrasjon i Nord-Norge over at lokalbefolkningen mister ressurser og arbeidsplasser. Aksjonen forlanger at fiskeressursene skal sikres fellesskapet på linje med oljen og vannkraften. I lengre tid har utviklingen gått motsatt vei: De viktige fiskeressursene er gitt bort til en tråleradel som hindrer nye etableringer i næringen.

Det nye - og politisk viktige - er at kystopprøret engasjerer langt flere enn de som har direkte tilknytning til fiskerinæringen. Denne utviklingen henger sammen med en økende bevissthet om betydningen av kontroll med grunnressursene. Den rødgrønne regjeringen gjorde lite eller ingenting for å snu utviklingen. Den blå regjeringen lover at privatiseringen av havets ressurser skal fortsette. Den signaliserer også mer utvanning av leveringsplikten.

Kystopprøret i nord er en sunn reaksjon på hva som nå skjer med eierskapet til ressursene i havet. Fisk er Norges viktigste naturressurs. Riktig forvaltet varer den evig. Derfor er ikke forvaltning og eierskap noe som bare angår folk langs kysten eller i Nord-Norge. Det er i høyeste grad et nasjonalt, strategisk spørsmål. Likevel er fiskeripolitikk stadig en bortgjemt nisje i norsk politikk, dominert av trålernæringens kvoteadel, oppdrettsnæringens lakselorder, et spesialisert byråkrati og en rik flora av organisasjoner som representerer alle slags særinteresser.

Kystaksjonen kan bli et redskap for en ny politisk forståelse når det gjelder betydningen av Norges marine ressurser. Det haster med å få fisken på vår nasjonale dagsorden. Det er den vi skal leve når oljen tar slutt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook