Nødvendig med nye tiltak

Manglende utbygging kombinert med stadig økt etterspørsel har ført til at vi blir mer og mer avhengige av å importere strøm fra utlandet for å dekke forbruket.

Kraftforbruket i Norge ville vært betydelig høyere uten en aktiv satsing på enøk på nittitallet. En undersøkelse fra IEA viser at effektiviteten i energibruken i Norge er på linje med andre sammenlignbare land. Like fullt er det på tide å foreta nye grep i lys av de nye utfordringene vi står overfor.

Etter et halvt år som leder av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) sitter jeg med inntrykk av at enkelte mener enøkarbeidet i Norge har vært mindre effektivt og gitt dårligere resultater enn i andre land. En foreløpig undersøkelse fra Det internasjonale energibyrået (IEA) viser at dette slett ikke er tilfellet.

Samlet sett for husholdninger, servicesektoren og i industrien har effektiviseringen av energibruken ført til en betydelig energisparing i det norske samfunnet i perioden 1990 til 1997. For 1997 har IEA anslått at besparelsen var hele 7 TWh. Det tilsvarer energibruken i Oslo i et helt år. Norge har derfor liten grunn til å skamme seg over det som allerede er oppnådd. Men arbeidet må selvsagt fortsatt forbedres.

Et lands energibruk avhenger blant annet av klima, den samlede aktiviteten i landet, struktur og effektiviteten av energibruken. I Norge har vi for eksempel et helt annet klima enn mange av landene vi sammenligner oss med. Vi har også en god del industri som krever mye energi, og befolkningen bor relativt spredt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sammenligningen fra IEA viser at den stasjonære energibruken per BNP i Norge er høyere enn i de fleste andre land. Energibruk per BNP har falt i Norge siden 1970, men ikke like mye som i mange andre land. Bildet er det samme om vi tar med offshoresektoren. Vi vet fra før at den totale innenlandske stasjonære energibruken på nittitallet har økt med 1 prosent per år i gjennomsnitt. Energibruken øker både i husholdningene, i industrien og i servicesektoren.

IEA konkluderer med at Norge bruker mye energi innen industri sammenlignet med andre land, til tross for relativt lav industriproduksjon. Dette skyldes i stor grad at den kraftkrevende industrien utgjør en større andel av den samlede industriproduksjonen enn tidligere. Korrigert for dette forholdet ser vi at effektiviteten i energibruken i norsk industri har forbedret seg like mye og til dels utviklet seg bedre enn i andre land.

Korrigert for at Norge har et spesielt klima, bruker vi ikke mye energi til oppvarming av bygninger sammenlignet med andre land. Men vi ligger helt i verdenstoppen når det gjelder bruk av elektrisitet til oppvarming.

Effektiviteten i bruk av energi i husholdningene har bedret seg betydelig siden 1970. Utviklingen har vært om lag som i andre land. Innenfor servicesektoren har effektiviteten vært relativt konstant i Norge, mens den har bedret seg i andre land.

I Norge bruker vi mer elektrisitet enn vi produserer i et normalår. Nye vannkraftutbygginger har møtt betydelig motstand i opinionen og i det politiske miljøet. Det samme har ønsket om bygging av gasskraftverk. Manglende utbygging kombinert med stadig økt etterspørsel har ført til at vi blir mer og mer avhengige av å importere strøm fra utlandet for å dekke vårt forbruk.

Selv om bruken av energi blir stadig mer effektiv i Norge, øker likevel forbruket mer enn tilgangen på ny kraft. Vi må derfor intensivere arbeidet med å effektivisere energibruken og på samme tid se oss om etter andre måter å framskaffe nødvendig energi på.

Norge har i likhet med andre land gjennom Kyoto-avtalen påtatt seg et ansvar for å redusere de globale miljøproblemene. Det som skjer innenfor energisektoren, blir svært viktig i denne sammenhengen. Stortingets behandling av Energimeldingen i nær framtid vil derfor representere en viktig korsvei også i arbeidet med å effektivisere bruken av energi.

Klimaproblemene er globale. Det betyr at en nasjonal tilnærming er utilstrekkelig, både for å avgjøre hvilke tiltak som bør settes i verk, men også for å kunne gi et mest mulig korrekt bilde av de ulike landenes energibruk. Vi trenger derfor internasjonale studier som kan sette Norge inn i en helhetlig sammenheng. Undersøkelsen fra IEA er et meget godt bidrag.

Tradisjonelt har enøkvirksomheten i NVE hatt som mål å styrke handlingskompetansen hos aktørene selv, gjennom informasjon og opplæring. IEAs studie viser at dette arbeidet har medføre et betydelig bidrag til å effektivisere bruken av energi. Det kan like fullt være grunn til å stille spørsmål ved om det nå er behov for å lete etter nye grep - i lys av de nye utfordringene vi står overfor.

Jeg mener at det må tas et klarere valg med hensyn til hvilke bidrag enøk skal yte i energibruksutviklingen framover. Det må være mulig å angi konkrete mål for enøkarbeidet på samme måte som for vindkraft og vannbåren varme. Jeg mener dette lar seg gjøre både for industri og byggsektoren hvor det finnes betydelige potensialer. Men da må det arbeides målbevisst både med lover og regler og med avgifter som i større grad avspeiler miljøulempene ved produksjon og forbruk. Slike tiltak vil bety vel så mye som stadig økte tilskuddsrammer.

En forutsetning for å nå konkrete mål er at virkemidlene og de økonomiske rammene er forutsigbare og langsiktige. Dagens ordning med årlige bevilgninger over statsbudsjettet til enøkvirksomheten gir ikke tilstrekkelig stabilitet. Jeg mener derfor at enøkarbeidet bør finansieres gjennom et enøkfond av statlige midler og med bidrag fra e-verkenes overføringstariffer. Dette vil gi fondet en størrelse som i løpet av noen år kan finansiere enøkaktivitetene gjennom avkastninger.

Energiutredningen beskriver enøkvirksomheten som fragmentert, og at den derfor har mangelfull effektivitet.

Satsingen på enøkarbeid må være helhetlig og gi mulighet for en overordnet statlig koordinering av den nasjonale, regionale og lokale virksomheten. Dette er ikke tilfellet i dag. E-verkene har en betydelig frihet til å bestemme omfang, organisering og disponering av midler som innkreves gjennom nettariffen. Dermed kan enøkarbeidet lett komme i konflikt med forretningsmessige og andre hensyn i virksomheten og svekke motivasjonen til å gjennomføre enøktiltak på en målrettet og nøytral måte.

Det er viktig at NVE, som har det overordnede ansvaret for enøkvirksomheten, settes i stand til å ligge i forkant av utviklingen - og dermed innta en offensiv og ledende rolle. På den måten kan enøkarbeidet bli mer veldrevet og gi enda bedre resultater - i form av mer effektiv bruk av energi og et bedre miljø.