Nødvendig nostalgi

Hitparade, selvsagt.

KONSERT: Flere vinder blåser Bon Jovis vei, selv om de sliter voldsomt på albumfronten. Kombinasjonen av god gammeldags rockrevisjonisme, guilty pleaure-mekanismer og mer tradisjonell, utagerende 80-tallsnostalgi gir en Bon Jovi-konsert et publikumsspenn som ellers bare er flergenerasjonsartister som Dylan og Springsteen forunt.

Jon Bon Jovi har da også i flere tiår hatt noe av et Springsteen-kompleks, en slags Gutteroms-Bruce med puddelfrisyre som i stadiongjenhør 20 år etter framstår som kjøttfull rockhistorie like mye som tidsbilder fra en hårete epoke.

Hitkatalog

Ikke det at man ikke vet at Bon Jovis største hits er jukeboxmateriale av evighetstypen, men det er alltid fascinerende hvordan et bands akkumulerte hitkatalog kan slå hardt i konsertformat, ikke minst hvis man kommer på konsert med moderate forventninger og en frykt for at traurig nytt materiale skal punktere kvelden oftere enn godt er.

Det er en balanse som Bon Jovi heldigvis har funnet. Hitrekka fra gjennombruddsalbumet «Slippery When Wet» (1986) og oppfølgeren «New Jersey» (1988) er, foruten å være framtredende artefakter fra sin tid, ekstremt velegnet i stadionformatet. På Ullevaal i går kveld var det disse låtene som var skjelett, muskler, hud og hår i et sett som - foruten noen pliktskyldige innslag av nyere materiale, eller tissepause som de også kalles - framsto som alt en Bon Jovi-fan kunne ønske seg.

Rett på sak

Det er i all hovedsak rett på sak, altså rett på nostalgien, så fort tittelsporet fra den fullstendig ubrukelige «Lost Highway»-plata er unnagjort: «Born To Be My Baby», «You Give Love A Bad Name», «Raise Your Hands» og det herlige åpningssporet fra debutalbumet, «Runaway», utgjør en sterk start på konserten.

Det tar tid å varme opp i den kjølige, regntunge Oslo-kvelden, både for publikum og band, men det går seg til riktig bra etter hvert. Den lille tolåters seksjonen med egomasserende solokarrierespor - Richie Samboras «I’ll Be There For You» (en kraftballade som tar det å være kraftballade på største alvor) og Jon Bon Jovis støvete, baktunge, deilige stadionkryper «Blaze Of Glory» følger opp en heseblesende, «vi-har-alltid-hatt-et-baggyelement-i-musikken-vår»-utgave av «Keep The Faith» (det siste akseptable Bon Jovi-albumet), og deretter er det hits, allsang og vanvittig stemning, ikke minst med en sluttkvartett bestående av «Livin’ On A Prayer» - hvor allsangen like godt ble gjort unna innledningsvis før låta begynte skikkelig - og ekstranumrene «Bed Of Roses», «Wanted Dead Or Alive» og «Bad Medicine».

Nødvendig nostalgi

Åpenlys nostalgi

Røft opptalt snakker vi en hitrate konserten igjennom på 50-60 prosent, hvilket nok en gang understreker at det ikke er noen skam i å operere åpenlyst og ærlig i nostalgibransjen. Bon Jovi anno 2008 er altså ikke særlig til plateartister, men de har en stor og god katalog, og veit å bruke den for alt den er verdt. Og med den rockrevisjonistiske guilty pleasure-nostalgi-greia er ikke det så rent lite.

NOSTALGI: Richie Sambora (tv) og Jon Bon Jovi trakk 30 000 mennekser på Ullevaal satdion i går. Foto: Terje bendiksby/SCANPIX
NOSTALGI: Richie Sambora (tv) og Jon Bon Jovi trakk 30 000 mennekser på Ullevaal satdion i går. Foto: Terje bendiksby/SCANPIX Vis mer
SKRIKENDE: Bon Jovi trakk fremdeles en kvinnetungt publikum.