Nødvendig tale om det ufattelige

Peter Sercks nyeste bok, «Fuchs' testamente», er en fortellerteknisk tretrinnsrakett.

Fuchs heter han som sitter ved tennhetta. Han har et forhold til jeg-fortellerens mor. Dette går framfor alt ut på at han forteller og hun lytter - rent bortsett fra at de av og til går til sengs sammen, til stor fortvilelse for jeg-fortellerens far, både hva angår det første og ikke minst det siste, som rimelig kan være.

Sønnen er morens fortrolige. Alt hva Fuchs forteller henne, forteller hun videre til ham, både før og etter at hun har flyttet fra faren. Og det er denne sønnen som er bokens jeg-forteller. Det er han som nedfeller i skrift det han får seg fortalt, samt de refleksjoner han gjør seg over hvilken betydning det fortalte har fått for hans egen livsutvikling. Om denne utviklingen får vi imidlertid relativt lite å vite, rent bortsett fra at hans alkoholforbruk er stigende, at han rent generelt har tilpasningsproblemer, og at han ikke kan la være å skrive.

Gjentakelsestvang

At en episk tekst er bygd opp som en hierarkisk struktur av utsigelsesnivåer er ikke noe særegent, tvert imot har de fleste episke tekster en slik struktur. Men det som skiller Sercks fortelling ut fra den gjengse episke tekst, er at den i så usedvanlig høy grad fokuserer på formidlingen mellom sine egne utsigelsesplan - dette at én forteller noe til en annen som denne forteller til en tredje, osv. Gang på gang gjentas det at Fuchs fortalte «et eller annet» til mor som fortalte det videre til meg som fortsatt var nødt til å lytte til alt det hun fortalte.

Som tekststruktur betraktet bygger i det hele tatt «Fuchs' testamente» på at en rekke sekvenser gjentas på nytt og på nytt, en struktur som reflekterer den gjentakelsestvang fortellingens aktører er underlagt. Historien har så godt som ingen framdrift, intet driv, teksten blir liksom stående på stedet hvil, den hviler så å si på et fundament av gjentakelser, slik Fuchs gjentar seg selv, slik moren gjentar seg selv, slik fortelleren gjentar seg selv. Slik vender teksten hele tida tilbake til seg selv som et ekko som kastes tilbake til det sted hvorfra talen utgikk, og slik kommer den til i usedvanlig høy grad å handle om sin egen tilblivelse som et mønster av tvangsmessige gjentakelser.

Massegravene

Men teksten handler vel også om noe annet? Jo, det gjør den, men dette «andre» er nøye forbundet med disse strukturelle forhold. Det handler om noe så velkjent, men samtidig så dypt alvorlig som vårt forhold til selve urtraumet i Vestens historie i det 20. århundret, nazismen og jødeforfølgelsene. Det Fuchs (som er tysker og kom til Norge like etter krigen) stadig vender tilbake til, er nemlig sitt møte med massegravene i Auschwitz like etter krigens slutt. Som ung tysk soldat ble han tvunget til å grave opp disse, og inntrykkene fra den gang kan han aldri bli kvitt. Alt tar farge av dette, hans livsanskuelse, hans fiolinspill (som barn hadde jeg-fortelleren ham som musikklærer), hans seksualliv osv., og han verken kan eller vil kvitte seg med minnene om dette.

Likevel er det ikke massegravene og den betydning de har fått for et enkeltmenneskes livsutvikling boka handler om, men umuligheten og samtidig nødvendigheten av å viderebringe det ufattelige som eksistensen av dem innebærer. «Fuchs tigget om at man lyttet til ham, og jeg lyttet til mor gjengi det han møysommelig forsøkte å beskrive, møysommeligheten i fremstillingen hans var som et uttrykk for umuligheten av å gjengi det han hadde opplevd, og på samme tid behovet han hadde for å si noe om det.»

Fortrengning

Fuchs hevder at dagens mennesker gjør alt de kan for å fortrenge fortida. Med en direkte allusjon til Adorno hevder han at popmusikken ble oppfunnet for å skjule massegravenes eksistens, og med en tilsvarende allusjon til Wittgenstein hevder han at filosofene fant ut at det ikke kunne snakkes om dette fordi det ikke lot seg tale meningsfylt om det som skjedde i Auschwitz. I en sentral sekvens uttrykker Fuchs det slik: «Og ingen bryr seg om å være sammen med en som bare snakker om dette, ingen orker det! Ingen orker lytte til en mann som henger så avgjort og så ubønnhørlig fast i fortiden og ikke engang gjør noe virkelig forsøk på å komme løs fra den, og ingen vil engang høre på at denne fortiden også er vår samtid.»

Teksten gir ham både rett og ikke rett i dette. I skildringen av et enkeltmenneskes utvikling tematiserer den massegravenes etterliv som en gigantisk kollektiv fortrengning og som en like gigantisk italesettelse av Det Uforståelige. Sett i dette lys faller tekstens fokusering på seg selv som en glidende rekke av fortellerinstanser, fanget i det samme repetisjonsmønster, på plass.