Nødvendig ubehag

I det 20. århundret synes litteraturens behag å være lik en innvielse i ubehag, hevder han: «Ekkelheten kontraktfester velvære; en slags ubehagets diskrete sjarme. (...) Tekstens ubehag fyller tomrommet etter katastrofenes fravær, og det rystende urovekkende, avskyelige kaster glans over en trygg og kjedelig tilværelse.» Og han konkluderer med at «teksten bør minne om noe tungt fordøyelig for at man selv skal kunne se nytten av å fordøye den. Kort sagt: ubehag er sunt!»

I sine tre siste romaner har han gjort sitt beste for selv å leve opp til denne parole. Som forlaget påpeker i vaskeseddelen henger «Siamesisk», «Selvbeherskelse» og årets roman «Sauermugg» tematisk sammen. Om man karakteriserer denne tematikk som en kombinasjon av Sartre og Camus (kvalmen og det absurde) og Strindberg (kjærlighetshatet og ekteskapshelvetet), har man fått en pekepinn om hva det dreier seg om. Men Sæterbakken går sine forgjengere en høy gang. Bøkene er fylt med slim og gørr (både i overført og bokstavelig forstand), utsondringer og ekskrementer, anale og genitale fiksérbilder. De er intelligente og illeluktende på samme tid. En egen gretten og svart humor tjener i tillegg som krydder, både på hovedpersonenes tilværelse og tekstens språklige iscenesettelse av den samme.

En misantrop, godt opp i årene, lammet av sin følelse av meningsløshet, skarpsynt i sin analyse, både av seg selv og sine omgivelser, er den sentrale figuren i alle tre, sammen med sin kone som han mildest talt har et ambivalent forhold til. Dog er det ikke tale om én og samme person. I årets bok er «filosofen» gift med en dame med det megetsigende navnet Filla, og teksten er nådeløs i sin utlevering av det ekteskapelige samliv, til tider briljant infam i sin beskrivelse av den institusjonaliserte kjærlighets fenomenologi og fysiologi.

Ondskap

Men det er først og fremst i hovedpersonens hode det foregår. Det som skjer med kroppen, er sekundært i forhold til det som skjer i hjernen: «Det er tankene, ikke handlingene, som gjør oss til de vi er.» Det tumles både med livets store spørsmål - ondskapens problem og menneskenes usselhet - og hverdagslivets trivialiteter. Hovedpersonen er en verdienes omstyrter - en Nietzsche i hverdagskappe. Han er ikke ond, men han kan være ondskapsfull. Som Nietzsche trekker han de gode gjerninger i tvil. Ondskapen er uskyldig, hevder han. Den krever ingenting, men gir bud om forandring verken til det verre eller til det bedre, den er ren eksistens. Slike paradoksale utsagn vrimler det av.

Hvor mye som skal tas for pålydende verdi av de mange provoserende utsagn, er et åpent spørsmål. Jeg-personen er ingen pålitelig forteller, han utleverer både seg selv og sine omgivelser, ikke ulik Dvergen i Pär Lagerkvists roman. I alle fall foretar han seg de mest upassende ting, plager folk ved i hemmelighet å bestille varer til dem og liknende practical jokes. Minner fra barndommen opptar mye plass, og han er like usentimental i sine barndomserindringer som i alt annet. Om man vil, kan man oppfatte opplevelsene fra den gang som mulige forklaringer på at han er blitt den han er. Og bak den kyniske masken lar forfatteren oss også ane striper av humanitet og «ekte» følelser.

Ord


Ondskap og kjærlighet - ubrukelige ord begge to, heter det i romanen, og er det noe denne boka gjør, så er det å bringe uorden i våre gjengse verdibegreper, og ikke minst i de ord vi forsøker å fastholde dem med. Hovedpersonen har et annet forhold til ord. «Jeg bruker ordene slik jeg bruker medikamenter, grafser til meg en håndfull, hiver dem i meg og håper det beste. (...) Jeg bruker språket som en slubbert, jeg slurver,» hevder han og setter dermed ord på den urenhetens poetikk som svarer til den heslighetens estetikk romanen er diktet over.

Sæterbakken er den norske 90-tallslitteraturens svarteper og enfant terrible. Han strør ikke kanel og sukker på tilværelsen, han dyrker heslighetens estetikk og vekker derfor avsky. Bøkene er sterk kost, de kliner seg til hjernebarken, de egner seg dårlig som sovemedisin. Men hvem har sagt at du skal lese bøker for ditt søvnbehovs skyld?

Sæterbakken skal du lese for din manglende sjelefreds og ditt behagelige ubehags skyld. Enn om en av våre bokklubber kunne kjenne sin besøkelsestid og utgi hans tre siste verker samlet som ekstrabok? Da ville fru Andersen og de andre damene i leseringen få noe å tygge på.