Nødvendigheten av å ikke lese romaner

HVEM FAEN HAR innbilt deg at det er kult å lese romaner, læreren din kanskje, eller Forlagsbransjen? - de juger så det renner av dem, det eneste de vil er å ha lønna si, og selvsagt en stor del av lønna di, og i tillegg vil de ha makten over hodet ditt, de vet jo alle sammen at det er grunnleggende idiotisk å tro at man kan lære noe om livet ved å lese norske romaner, noe du selv også vet, der du sitter, ikke aner jeg hvor du sitter nå, kanskje i en IKEA-lenestol, med bena trukket godt opp under deg, med en eller annen eksotisk økologisk og rettferdig dyrket te i en korrekt kopp ved siden av deg, du tror du ser viktig ut, men det er feil, helt feil, du ser bare uintelligent ut, og det er fordi du innbiller deg at romanen er smartere enn deg, men nå, nå skal du liksom få dannelse, nå skal horisonten din bli bredere, men hvor smal er den egentlig, horisonten din? fem centimeter? ti kilometer? hvor bred horisont kan man få? og nå skal du altså, ved å lese en roman, bli en mer spennende samtalepartner, og innerst inne vet du at dette er det rene sprøyt, ingen lærer virkelighet av å lese de romanene og det har heller aldri noen noensinne gjort, og derfor skal du slutte å lese dem, når trodde du at du lærte noe om livet ved å lese i en selvopptatt og overpriset trykksak, hausset opp av velsmurte bokklubbkjeder og steinrike bokhandlere? som stort sett handler om sekstiårige menns

historie om at de sutret i femti år om faren sin eller hestene hans og deretter gikk til en psykolog som brukte noen måneder på å få dem til å slutte med sutringa og så skrev sekstiåringen en 500 siders murstein om det, og hvem bryr seg, eller hyperbarnslige folk med bankebrett eller oppvekst på Vestlandet som flytter til hovedstaden og i en alder av femogtredve finner ut at man må skrive 300 sider om dildoer, eller kanskje engler, men hør, innerst inne vet du jo at du aldri har lært noe som helst av de bøkene, bortsett fra at du har fått litt mer å tørrprate om med andre noksagter, som helt sikkert har lest akkurat de samme bøkene, for det har de jo i dette landet, alle leser de samme bøkene og husker akkurat nok (eller akkurat lite nok) av innholdet til å gjengi det løselig for andre på en eller annen kaffebar på der den ene 26-årige halvkunstner-slackeren etter den andre faller ned av barstolen av melkeoverdose, men før de falt kalte de altså dette å lese den romanen en opplevelse, noe det selvsagt ikke er, bokstaver er ikke opplevelser og har aldri vært det, bokstaver er bokstaver og ikke noe annet, livet befinner seg ikke hos deg når du sitter i en IKEA-lenestol og leser, livet befinner seg et helt annet sted, et sted du ikke tør å dra til, et annet sted enn der du til enhver tid er, du er feig, så derfor oppfordrer jeg deg i dette øyeblikk til å hive alle romanene dine på dynga og tenne på, eventuelt legge dem på et loftsrom hos bestemora di inntil du må i buret og trenger lesestoff, men hør nå, nå skal du gå ut og finne ut hvor livet ditt befinner seg, for der du er nå, der er det ikke, det er et annet sted, og det er dit du må gå, ta på deg skoene, nå, gå ut døra, gjør hva du vil, finn nærmeste kneipe og drikk deg dritings, fornærm bartenderen på det blodigste selv om han er utlending, stikk av fra regningen, legg an på den som sitter ved siden av deg ved bardisken, vær utro, all forskning sier jo at det er det alle vil, forfør i tillegg en person av samme kjønn, knus et butikkvindu, stjel en mannlig utstillingsdokke og heng den i et reip i det største kastanjetreet, ring avisene og si det er Jens Book Jensen som har gjort det, rip opp lakken på 12 blanke Audier i Nobels gate, piss på vinduet til Grand Cafe midt under formiddagsjazzen, løp inn på Stortinget og selg tikronersmynter for femti øre og se hva som skjer, balanser på takene fra Freiareklamen ved Egertorget og bort til Øvre Slottsgate, ta opp en ropert og skrik til alle at du vil hoppe ned og bli en blodsplash i den nye 7-juni-brosteinen på Karl Johan hvis du ikke straks får et gratisabonnement på Asker og Bærums Budstikke, renn gatelangs med flygeblader der du påstår at Erlend Loe ser ut som en blanding av Albert Åberg og en deodorant, treng deg inn i Høyres Hus under et frokostmøte mens du, iført et rosa puddelkostyme biter Erna Solberg mellom knærne og synger tyske folkeviser, si at du har rabies, la deg arrestere av to digre politimenn under full mediedekning og legg så frem legeattest på at du er riv ruskende normal, spankuler rundt i en psykiatrisk poliklinikk og gjør narr av psykiateren, riv strikketøyet og ukebladene ut av hendene på alle hjelpepleierne, klag på maten hos Bagatelle, reis til asylmottaket og søk asyl i Norge, forelsk deg der i en vakker, blåsvart kvinne fra et afrikansk land, bruk ordet neger 10.000 ganger hvis noen spør deg nærmere om saken, bli med dama på flyet hjem idet hun får avslag på asylsøknaden, slå deg ned i hennes landsby og hør løvene parre seg på savannen, få fem barn, bli landsbyhøvding, selg intervjuer til noen bleikfeite feature-journalister fra VG som kommer for å besøke den norske gærningen som slo seg opp som høvding i det indre Swaziland, krev aldri mindre enn femti tusen for et bilde av deg og kona og ungene, reis hjem til Norge tre ganger i året og lag skandale i Operaen, spill Svensktoppar svinehøyt med en medbragt CD-spiller midt i Rigoletto, gå på FrittOrd-prisutdelingen og promp så høyt at Francis Sejersted besvimer - gjør hva som helst - men for all del: ikke les norske romaner, for inni romanene, der foregår det ingenting. Absolutt ingenting.

HØRER DU?