NORGESVENNEN Rudolf Steiner hadde draget på mange søkende mennesker med smak for det okkulte og det åndelige. Marta Steinsvik var en av dem. Nå har hun fått en egen bok, skrevet av Ingeborg Solbrekken. Foto: SCANPIX
NORGESVENNEN Rudolf Steiner hadde draget på mange søkende mennesker med smak for det okkulte og det åndelige. Marta Steinsvik var en av dem. Nå har hun fått en egen bok, skrevet av Ingeborg Solbrekken. Foto: SCANPIXVis mer

Noe å brenne for

Et virvar av en bok om uforklarlige fenomener.

ANMELDELSE: Min mor på 86 år kunne fortelle meg at Marta Steinsvik var en berømt person i hennes barndom, en som foreldrene snakket om. Hun hadde vært tydelig tilstede i offentligheten dengang, en omdiskutert og forargelig person, men også respektert.

Jeg hadde aldri hørt om henne.

Nå er hennes livsskildring kommet, og utfra forhåndsomtalen virket det merkelig at en så betydningsfull, talentfull og djerv person hadde gått meg hus forbi. Foredragsholder, journalist, oversetter, kvinnesaksforkjemper, målstrever, religionsforsker, teosof, antroposof, anarkist, dyreverner, jødeskeptiker, anti-katolikk, anti-vaksinasjon, anti-kommunist, dyrker av det norrøne og refser av landsvikoppgjøret — litt av en skikkelse!

Merkelig bok
Det er en stor bok: 650 sider, over 800 noter, lange kildelister.

Den handler om «liv og virke» til en merkelig person, og det er samtidig en av de merkeligste bøker jeg har lest. Den er kaotisk og upresis, full av overflødig stoff, rene gjetninger og udokumenterte påstander, bagatelliseringer av det som må ha vært vesentlig, samtidig med at tilsynelatende bagateller blåses opp.

Etter lesning av boka står hovedpersonen ganske riktig fram som en underlig skikkelse.

Men biografen sjøl, Ingeborg Solbrekken, virker enda underligere. Hva vil hun fortelle om livet?  

Foredragsholder
Steinsvik levde et sterkt liv. Hun kom fra Sirdalen innafor Flekkefjord, vokste opp i Mandal, ble tidlig gift med målmann og bladfyk Rasmus Steinsvik, fikk fem barn på rappen, brøt med Rasmus, studerte det ene og det andre uten å fullføre noe, oversatte tekst fra påfallende mange språk alt i meget ung alder, skrev pamfletter og holdt foredrag.

Hun var autodidakt på stadig nye felter.

Noe å brenne for

Land og strand rundt ble det arrangert foredragskvelder av Folkeakademiet, med omreisende foredragsholdere som gjerne talte hver eneste kveld, på stadig nye steder.

Marta Steinsvik var en av dem. (Hvem var de andre?)

Et av hennes glansnumre var å foredra om «Sions vise protokoller» — det beryktede skriftet om jødisk verdenskonspirasjon, et skrift som allerede da var bevist falskt, men som Steinsvik på sin ferd rundt i landet insisterte på var ekte. Hennes store tragedie ble forelskelsen i Rudolf Steiner, den karismatiske teosofen som kunne by på magiske evner, åndsvitenskap og hemmelige ritualer. Steinsvik trodde hun fikk telepatiske meldinger fra ham, og var overbevist om at han ville ha henne til kone. Så overbevist om dette var hun at hun undertegnet brev til ham med «Marta Steiner».

Denne ulykkelige besettelsen skulle koste henne et opphold på sinnssykehus, under oppsyn av den ugreie Johan Scharffenberg.

Bokas partier om de okkulte miljøene i Norge gir mange hint til den som gidder påta seg å skrive deres historie, et rufsete miljø med mange intriger. Men Solbrekken har et så uavklart forhold til materien at man ikke blir klok på den. Det kan man kanskje uansett ikke bli, siden det for det meste dreier seg om «uforklarlige» fenomener. Men når man først leser alle disse sidene, ville det vært fint med mer spesifikke opplysninger enn at Steinsvik omgikkes «banebrytende», berømte menn; «ledende» og lærde mennesker.

Hvem var de? Hvilke baner brøt de?

Hva var de lærd i? Og hvorfor lot de seg innvie i losjer?  

Hvem eier Olav den hellige?
Forfatterens framstilling av Steinsviks indirekte tevling med Sigrid Undset om hvem som hadde rettigheter til Olav den hellige, gir fine innblikk i en norsk idéhistorisk debatt, her drevet av kvinner. I det hele tatt er kvinnevinklingen framtredende i boka, og det er fint. Steinsviks kamp for å kunne bli prest er interessant. Også perspektivet om teosofien som en kvinnelig religion — den eneste religion innstiftet av en kvinne — er godt. Det holistiske, irrasjonelle og intuitive får på det viset en håndgripelig kjerne som peker fram mot vår tids svermerier og engledyrking.

Bokas beste del handler om Steinsviks strid med katolikkene. Her får vi mye stoff, detaljert referat fra hele prosessen, med en absurd rettssak i Kristiansand som høydepunkt. Boka gir pikante og interessante opplysninger om jesuittisk morallære og «pornografiske» instruksjonsmanualer for katolske skriftefedre. Konsekvensene av den katolske ideen om pavens, og dermed kirkens, absolutte ufeilbarlighet står fram i tåpelighetens grelle lys.

Men også her roter biografen seg bort.

Hovedpersonen utga en diger bok, 600 sider, der hun samlet sin katolisisme-kritikk: «Sankt Peters himmelnøkler». Vi får tildels lange utdrag av anmeldelsene av boka og de påfølgende rettssakene, men ikke noen systematisk framstilling av bokas innhold og form. Hvordan fylte Steinsvik sine 600 sider med disse få, men for all del gode, poengene hun siteres på?  

Intet smålig skille
Det siteres langt fra Dagbladets anmeldelse av «Sankt Peters himmelnøkler», skrevet av Hans Heiberg. Noe herfra kan i grunnen like gjerne anvendes på Solbrekkens bok: Det er intet smålig skille mellom vesentlig og uvesentlig, eller mellom faktum og myte. Det er ikke den lille lort som er så ubetydelig at ikke fruen med et triumferende seiersrop kaster seg over den, omhyggelig samler den opp, forutsatt at den kommer fra en katolikk, og legger den oppå den store haug av beviseligheter.

Ja, det er en stor haug av detaljer i boka, men beviselige? Kan vi stole på dem?

Nei, og det er fatalt for en biografi.

Allerede helt i starten fordamper leserens tillit. Forfatteren forteller at Steinsvik ble født i 1877 og ikke fikk søsken før i 1882, altså fem år etter. Men to sider etter får Marta en søster, Aasta, født i 1879. Sånt er så dumt. Det tvinger en til å bla fram og tilbake for å sjekke uvesentligheter.

Hvorfor står det at «foreldrene» ble redde for livet til datteren Kari da hun ble syk i 1922? Faren var jo død 9 år før! Hvorfor plage leseren med igjen å se etter om man har lest feil? Boka er stappfull av sånt, den springer fram og tilbake uten å si fra. Slitsomt!  

Mange feil
Det blir presserende å spørre hvordan forlaget har tenkt. Vel er boka gitt ut på Vidarforlaget, som har røtter tilbake til nettopp det teosofisk/antroposofiske miljøet Steinsvik tilhørte en tid, men ingen bok fortjener å utgis med så mange logiske brister, så mange ugrammatiske setninger og rene stavefeil. Det er mange hundre av dem. Utgivelsen er støttet av NFF, Fritt Ord og Kulturrådet, men disse midlene er åpenbart porsjonert ut til andre formål enn tekstlig presisjon.

FORFATTER: Ingeborg Solbrekken.
Foto: Erlend Aas / SCANPIX .
FORFATTER: Ingeborg Solbrekken. Foto: Erlend Aas / SCANPIX . Vis mer

Nei, dette er ingen biografi. Til det er den altfor usystematisk. Boka er et søkende essay der forfatteren svømmer rundt i en strøm av uforklarligheter, okkultisme og såkalt åndsvitenskap uten å forklare hva hun ser, hvor hun er eller hva hun vil. Et slikt essay hadde klart seg lenge med 123 sider.  

Forsvunnet i historien
Det var kanskje ikke så rart at jeg ikke hadde hørt om Marta Steinsvik. Hun var forsvunnet i historien, en av mange som ikke overlever sin egen tid. Mye av det hun drev med var uforklarlige fenomener, luftige teorier og betente fordommer. Hun var rasende, nådeløs og stadig i kamp, en kranglefant i injuriesaker, en Jeanne d'Arc på endeløs leting etter noe å brenne for, men hva ville hun egentlig oppnå? Bør jeg prøve å bli klok på henne? Jeg aner ikke, etter denne boka.