Noe å hefte seg ved

Juleheftene er en unik norsk tradisjon og leses flittig. Dette er en forbrukerrapport for lille julaften. Favoritt? Det står mellom «Vangsgutane» og «Pondus».

«Vangsgutane»

Tekst av Leif Halse, tegninger ved Jens R. Nilssen. Larris er tilbake i sitt ess, Bygde-Norge nydelig tegnet og jula varer helt til påske. I de seinere år har Fonna Forlag utgitt en serie hefter (opptrykk, selvsagt) hvor Larris framstår som en misforstått ung gutt. Sånn skal det ikke være. Han er seriens eneste banditt. Hvor ville Steinar, Kåre og Sterk-Ola Bakken vært uten Larris' eskapader? Serien ville ha dødd ut fra første julebok i 1941 (som motvekt til Knoll og Tott) hadde ikke Larris vært til stede. Nå er Larris gudskjelov tilbake som banditt. Han er Todalens James Woods, hvor Sterk-Ola Bakken mer er en Burt Lancaster. (Hva gjør Sigrid Vangen med dette problemet?) Vel, det går selvsagt bra med våre gutter, og de kan feire påske sammen! Og dette eposet fra Norges etterkrigstid er alle forunt å måtte lese om og om igjen.

«Smørbukk»

Tegnet av Håkon Aasnes, til tekst av Velle og Gard Espeland. Bladet har utkommet siden 1941 og er kjent og kjært, som det heter. Årets heter «Tivoli til tusen». Som så ofte er historien et mysterium, denne gangen er det en mystisk sabotør som ikke vil feire tusenårsskiftet (!) i bygda. Smørbukk og kompisene prøver selvsagt å finne sabotøren. Er det den smågale (!) kunstneren, er det paret fra Dakota, er det mattelæreren, er det utvandrerne til Grünerløkka...? Hvem skal ikke avsløres her, men heftet holder virkelig ikke snø. Det er håpløst på tekstsida. Smørbukk var en grepa tulling før. Nå er han bare snill. Norsk Barneblad må ta seg i akt. Unger er ikke teite.

«Stomperud»

Tegnet og fortalt av Leif Isaksen. Opprinnelig svensk, men tidlig gjort norsk og umåtelig populær. Første hefte kom 1938 («Nr. 91 Stomperuds viderverdigheter») og har rullet og gått siden. Streken er for slapp, men fortellingen kjører løpet ut: Nr. 91 Stomperud lander mykt hos Petra, som utbryter: «Sverte mine vipper...» - rent nittitall. altså! Ren S&M.

«Jens von Bustenskjold»

Tekst av Sigurd Lybeck, tegning Anders Bjørgaard. Von Bustenskjold er en helt. Er anmelderen med dette retro? Ja! For det står da på kvalitet. Sigurd Lybecks tekst er effektiv, selv om det er Anders Bjørgaards tegninger som bærer historien. En kunstner som kom fra Kongens gruve til akademiet i 1919- 20. Han tegnet mer enn 10000 «Bustenskjold»-figurer, og Falkberget sa om ham: «Hans kunst er en kunst for folket.» Derfor må det vel kunne sies at hemmeligheten bak suksessen, den dag i dag, er et folkelig vidd (Lybeck) parret med klassisk strek. Årets historie, opptrykk fra femtitallet da Lybeck og Bjørgaard jobbet for Nils Johan Ruds «Magasinet», heter «Plassbakk-kallen steiker flesk». Som julehefte har von B. vært utgitt siden 1972. Årets er tung i fargen, men selvsagt fullt ut leselig for en ihuga fan av Bygde-Norge. Verdt pengene, selv om heftet nok i dag går til bestefar foran peisen med en juleøl.

«Pondus»

Tekst og tegning av Frode Øverli. Tegneren er en kjappajev som må anstrenge seg mer, skal han nå fram til juleheftenes publikum. Men vitsene er bra, så teite de må være når bygdetullinger og Liverpool-fans møtes før jul. Som i alle Øverlis striper handler medmenneskelig kontakt om maktkamp, som mellom guttungen som vinner ett kilo marsipan og far (Pondus) som hulker sjalu, til mannssjåvinisten Jokke: «Betty, du blir sjefolainen som julenisse med alt det håret i fjeset.» (Legevakta neste.) Det er selvsagt Jokke som ved en annen anledning sier: «Så mye damer, så lite bandasje!» Men jeg ønsker mer jul (i en julespesial) og mindre Øverli-tradisjon. Likevel et hefte å hente inn. Og scenen hvor Påsan får et kyss av Lisa julaften er verdt alle euroene.

JULEHEFTER: «Smørbukk», «Pondus», «Jens von Bustenskjold», «Stomperud» Norske julehefter fornyer seg - litt - tradisjonen tro.