Noe å tygge på

En debut av sjeldent høy klasse.

Den nye sanger/låtskriver-bølgen har vært rik på gode låtskrivere, men fattig på folk som har klart å omsette sitt talent til spennende musikk. Det er få, om noen, de siste to-tre åra som har våget å ta med seg sangene sine ut av det trange «sensitiv-mann-eller-dame-med-kassegitar»-paradigmet.

En ny Orton

Gemma Hayes (24) fra Ballyporeen er et etterlengtet unntak. Den irske damas debutalbum «Night On My Side» er en tilsvarende åpenbaring som da Beth Orton blandet Joni Mitchell og beats på «Trailer Park» i 1996. Begge gir triste kassegitarviser noe å tygge på.

I Gemmas tilfelle er det ikke småtterier hun utsetter pikeromskomposisjonene sine for på dette delvis Dave Fridmann-produserte albumet. Hennes store prestasjon er den elegante måten hun har absorbert sine inspirasjonskilder på.

Åpningssporet «Day One» og tittelsporet antyder enda en lovende alt.country-dame, men hun har mye mer på lager enn som så. Ta ei låt som «Back Of My Hand», hvor det er mulig å sirkle inn både melodilinja til «Love Will Tear Us Apart» og en utvilsomt Peter Hooksk bassgang, uten at låta på noe tidspunkt er i nærheten av å minne om Joy Division.

Gitarvegger

Enda tydeligere er arvegodset fra My Bloody Valentine og shoegazerrocken fra ti år tilbake, samt fra den amerikanske bølgen av kvinnefrontet alternativrock som Throwing Muses og Come. «Let A Good Thing Go», «Tear In My Side» og «Lucky One (Bird Of Cassadaga)» er alle relativt streite folkpopviser i utgangspunktet, men badet i lag på lag med gitarstøy blir resultatet følelsesladet musikk med stor dybde og dramaturgi.

Gemmas stemme kler utmerket både de massive lydveggene og de mer tandre kassegitarøyeblikkene, og alt i alt er «Night On My Side» et debutalbum av sjeldent høy klasse.